Den mest vidunderlige ting

Illustrasjon: Ellen Lande Gossner
Illustrasjon: Ellen Lande Gossner

Intelligensforskere hevder vi blir stadig dummere.

Symbolikken er nesten perfekt når International Society for Intelligence Research velger å holde sin årlige konferanse på Kypros i desember. Her, utenfor sesongen, er man helt alene og plassert i Europas ytterste periferi. Akkurat som intelligensforskningen befinner seg på kanten av psykologien og langt fra det gode selskap. – Det er frustrerende, tatt i betraktning at vi arbeider med den mest vidunderlige ting, sier Douglas Detterman, intelligensforsker gjennom mange år og professor ved Case Western Reserve University i Cleveland. – Intelligens er den mest kvantifiserbare og uten sammenligning best undersøkte og validerte faktor i samfunnsvitenskapene overhode. Det er den enkeltfaktoren som har klart størst forutsigelseskraft når det gjelder utfallet av våre livsforhold – hva du oppnår karrieremessig, livsinntekten din, ja, selv helsetilstanden din og hvor lenge du lever. Den lavmeldte, eldre mannen rister på hodet. – Likevel ignoreres intelligens av sosiologer og samfunnsforskere som insisterer på bare å bruke sosioøkonomiske parametre, selv om det gir langt svakere forklaringsmodeller. Detterman kommer også med et stikk til sine egne: – Se deg rundt, sier han og nikker i retning av en flokk gråhårede og kordfløyelskledde kolleger i snakk ved kaffebordet. – Ingen av oss har jo særlig medietekke. Som gruppe har vi vært for dårlige til å kommunisere hva vi vet. Den moderne intelligensforskningen har vært upopulær, for ikke å si suspekt, siden 1960-tallet, da den amerikanske psykologen Arthur Jensen i en omfattende og nyansert artikkel om intelligens kort nevnte målbare forskjeller på IQ hos svarte og hvite amerikanske barn. Jensen ble raskt beskyldt for rasisme, og stempelet har hengt ved feltet siden. Da Charles Murray og Richard Hernstein i 1994 i boken The Bell Curve igjen diskuterte forskjellene mellom etniske gruppers gjennomsnittsintelligens, ble stemningen rundt intelligensforskning trykket til bunns. G-faktoren. – Selv jeg, som driver med dyreforsøk, får sjelden bevilgninger hvis jeg bruker uttrykket intelligens i søknaden, sier Louis Matzel fra Rutgers University i New Jersey. – Og jeg treffer stadig kolleger – biologer og genetikere, gud hjelpe meg – som på ramme alvor fastholder at intelligens er en sosial konstruksjon. Eller kommer med påstanden om at intelligens ikke er et virkelig fenomen, men bare noen vilkårlige målinger. I lys av data er det rett og slett groteskt. Man diskuterer stadig den nøyaktige strukturen og organiseringen av den menneskelige intelligens, men flere tiårs evidens tyder på at man med diverse IQ-tester har grepet fatt i et viktig og reelt fenomen. Individers testresultater innen ulike aspekter av intellektuell yteevne spriker ikke i alle retninger, men faller pent sammen statistisk sett. Det tyder på at det, som Charles Spearman postulerte tidlig i forrige århundre, finnes en underliggende generell faktor, som man kan kalle intelligens. Denne g-faktoren er grovt sagt et uttrykk for hvor mange hestekrefter motoren mellom ørene har, og altså et mål på hvor mye den kan klare og hvor fort den kan kjøre. Nyere teorier nyanserer bildet, med flere dimensjoner og lag av intelligens, men «g» ser stadig ut til å være en samlende faktor. – Dessverre trives mytene der ute, sier psykolog ved University of Amsterdam Jan te Nijenhuis. – Ta ideen om mange uavhengige intelligenser. Det er en teori som er fremført av den amerikanske psykologen Howard Gardner, og som har fått stort gjennomslag, særlig i pedagogiske kretser, men som på ingen måte understøttes av data. Data antyder til gjengjeld at intelligens er en ganske stabil egenskap. Det er altså god korrelasjon mellom IQ-målinger gjort opp gjennom barndommen og i voksen alder, hvilket forteller at man ikke går hen og utvikler høy intelligens om man ikke hadde den fra starten av. Og det skyldes ikke minst at intelligens i høy grad er bestemt av genetiske faktorer. I hvert fal så lenge man ikke snakker om en oppvekst med sykdom, sult og ekstrem fattigdom. Tvillingstudier viser at i en befolkningsgruppe med god middelklassebakgrunn, kan godt femti prosent av variasjonen i IQ forklares med genetiske faktorer. Resten dreier seg om miljøpåvirkninger, men hvilke konkrete påvirkninger det er snakk om har ingen foreløpig kunnet påvise. – Det er dessverre riktig, sukker Robert Plomin. Den elegante atferdsgenetikeren fra King's College i London har ikke minst gransket effekten av skole og utdannelse, og konkluderer med at det er likegyldig hvilken skole man sender sine poder til. – Hvordan de klarer seg karaktermessig er stort sett uavhengig av den enkelte skole, eller av klassestørrelse, selv den individuelle lærer betyr svært lite. Her er vi kanskje fremme ved intelligensforskningens egentlige problem. Selv om den i hovedsak holder seg unna eventuelle etniske forskjeller, står det sentrale budskapet i grell kontrast til den fortellingen vi bygger på som samfunn. En fortelling som er innebygget i selve moderniteten: at individet, hvis det får de rette muligheter og ytre omstendigheter, kan vri seg fri fra sitt tilfeldige og uforskyldte opphav og skape sitt liv etter eget ønske. Populærvitenskap. Vi sier til barn at de kan bli hva de vil, bare de tar seg sammen og arbeider for det. Selvhjelpsguruer forteller oss voksne at vi i prinsippet alle bærer på et geni – det handler bare om å følge de rette rådene, så kan det vekkes til live. Også populærvitenskapen vil gjerne dreie historien i den retningen. I mega-bestselgeren Outliers understeker Malcolm Gladwell for eksempel at når man kommer over en IQ på 120 betyr ikke mer intelligens noe – det er hardt arbeid og 10 000 timers trening som er den avgjørende faktoren. Den samme forsikringen gjentas av New York Times-journalisten David Brooks i hans nye bok The Social Animal. – Hardt arbeid hjelper enhver uavhengig av hvor høy intelligensen er, men data viser ikke noe IQ-tak. Mer er vitterlig bedre hele veien oppover skalaen, konstaterer psykolog David Lubinski fra Vanderbilt University i Tennessee. Han forsker til daglig på en gruppe høyt begavede amerikanere som er blitt fulgt siden de var 13 år og nå nærmer seg 50. En undersøkelse blant dem pekte siste år svært tydelig på at individer med en IQ rundt 180 statistisk klarer seg en del bedre enn dem med IQ på 150. Førstnevnte oppnår tre til fem ganger oftere enten en doktorgrad, patenter, vitenskapelig publisering eller også litterær publisering. Dette er funn som ikke akkurat har vært flittig rapportert i mediene, men i november ble de gjengitt i New York Times, der psykologene David Hambrick og Elizabeth Meinz skrev en kommentar om upopulære intelligensfunn. Konklusjonen var: «Noen ganger er den historien vitenskapen forteller oss, ikke den historien vi ønsker å høre.» – Det tjener ingen å lukke ørene, sier sosiolog og professor ved University of Delaware Linda Gottfredson. – Som samfunn må vi erkjenne at det finnes individuelle intelligensforskjeller, at de betyr noe i den virkelige verden, og at de ikke bare kan endres. Man må ha klart for seg at i takt med at verden blir stadig mer kompleks, blir forskjellene mellom grupper med ulik intelligens naturlig nok tydeligere. Man får aldri alle opp på samme nivå, men man kan gjøre forholdene i bunnen bedre med mårettet innsats. Gottfredson har i det siste kastet seg over økende helsemessige forskjeller. Undersøkelser fra blant annet Danmark, Sverige, Storbritannia, Australia og USA viser at en høyere intelligens gir lengre liv og bedre helse. Lavere intelligens gir økt risiko for å dø av kronisk sykdom. Helseforskjeller. – Systemet vil absolutt ikke høre om intelligens, men folk dør fordi vi ikke tar deres kognitive utfordringer alvorlig, sier Gottfredson. – Når vi fortsetter å insistere på at forskjellene handler om økonomiske forhold, er løsningen bare at vi må dytte mer informasjon på de fattige. Det har vi gjort helt bevisstløst i flere tiår uten virkning. Veien til å bedre forholdene i denne enden er ifølge Gottfredson det hun kaller kognitiv ergonomi, og helt konkret arbeider hun med diabetesbehandling. – Diabetes er en kompleks sykdom som pasienten i høy grad selv må håndtere. I dag er pasientinstruksjonen one-size-fits-all, og vi kan se at folk med lav intelligens ikke kan forstå eller følge den. Vi er nødt til helt lavpraktisk å analysere hvor kognitivt krevende de enkelte oppgavene er for en pasient, og tilrettelegge dem så du kan være med, selv om IQ-en din er 75 eller 80. En slik lavpraktikk representerer en ny tilgang i et felt som brer seg over et stort terreng. Intelligensforskningen favner helt fra det rent evolusjonsteoretiske via psykometri og kulturstudier til hard core fysiologi og genetikk. Og det er sistnevntes utforskning av intelligensens biologi som har størst mulighet til å vekke større oppmerksomhet og interesse i offentligheten, spår Robert Plomin. Genforskning. – Nevroforskningen peker på at intelligens avspeiler hvor effektivt informasjon overføres i enkelte nettverk i hjernebarken. Det er svært grunnleggende. Og man kan si at intelligensforskningens sentrale spørsmål er å forstå hvordan man kommer fra arveligheten og det genetiske nivå til hjernefunksjon og derfra til hele individet, sier Plomin. Selv har han slitt med genene. Han har gransket DNA fra tusenvis av britiske tvillinger på jakt etter genetiske varianter som kunne skille de høyt begavede fra de middelmådige. – Femten år har jeg brukt, og vi har ikke funnet noe. Det er tungt, snøfter Plomin. Og forklarer at resultatene dermed tyder på at intelligens avhenger av tusenvis av genetiske varianter, som hver gir et ganske lite bidrag. Det finnes ingen enkelte varianter som drastisk øker IQ. – Mitt håp er at vi kan identifisere en rekke av de involverte genene og forstå hvordan de sammen interagerer med miljøpåvirkninger. Visjonen er en parallell til individualisert sykdomsbehandling. Med detaljert kjennskap til et menneskes arvemasse, må det være mulig å designe miljøpåvirkninger, for eksempel med hensyn til læring, som vil optimalisere vedkommendes intelligens. – Blir dummere. Skal man tro Michael Anthony Woodley får vi sterkt behov for en slik optimalisering på sikt. – Homo sapiens er på vei mot å bli en mindre intelligent og mindre innovativ art, sier den unge britiske evolusjonsbiologen, som er utdannet ved Columbia University i New York, og i ferd med å skape seg en karriere. Han tilhører den teoretiske fløyen som interesserer seg for intelligens som evolusjonært fenomen. Og i en kommende artikkel argumenterer han med bruk av historiske data og matematiske modeller for at menneskeheten ikke lenger er under et evolusjonært trykk som fremmer høy intelligens. Snarere tvert imot. – Vi kan se at det var seleksjon for høy intelligens i en rekke vestlige samfunn fra middelalderen og frem til midten av 1800-tallet, sier Woodley og forklarer så alle kan henge med: – Altså, de som klarte seg best, fikk også flest overlevende barn. Med den industrielle revolusjon kom mer velstand og etter hvert sosiale lover og ordninger som medvirket til at det ikke lenger gikk så hardt utover barn av dem som klarte seg mindre godt. – Der begynner vi å bli genetisk dummere, som Woodley uttrykker det. For å maskere forfallet, har den industrialiserte verden hatt den såkalte Flynn-effekten, som har hevet gjennomsnittsintelligensen med tre IQ-poeng for hvert tiår i det 20. århundre. Det er antakelig snakk om et utslag av en rekke miljøfaktorer – bedre ernæring og et mer komplekst samfunn som stimulerer intellektuelle prosesser. – Men nå ser vi at Flynn-effekten har nådd toppen i den utviklede delen av verden, og at vi ikke kan vri mer IQ ut av den. Faktisk ser man at grupper født etter 1980 er mindre intelligente enn enn tidligere grupper, fordi de genetiske effektene nå slår igjennom, sier Woodley, og henviser til både danske og norske data som viser en nedgang i intelligens hos unge menn på sesjon. – Jeg er bekymret, tilføyer han og klemmer de stangløse brillene sine tett på nesen: – Min fremskrivning går til 2017, og så langt ser det ille ut. Artikkelen er tidligere publisert i Weekendavisen. Norsk enerett: Morgenbladet