Den egoistiske teksten

<b>Drama:</B> I Niklas Rådströms <i>Bibeln</i> blir den hellige teksten del av nye kropper, og dens meningsinnhold transformeres.  Foto: Aorta/Stadsteatern
Drama: I Niklas Rådströms Bibeln blir den hellige teksten del av nye kropper, og dens meningsinnhold transformeres. Foto: Aorta/Stadsteatern

I Göteborg oversettes Bibelen til livets ord i videste forstand.

«Skal en kanonisert tekst berøre, må den først berøres og fortæres, ikke plasseres på en pidestall.»

For noen år siden utkom boken The Selfish Text i en bokserie undertegnede redigerer. Med selvsagt referanse til Richard Dawkins’ The Selfish Gene argumenterer bibelforskeren Hugh Pyper her at Bibelen ikke overleveres fra generasjon til generasjon på grunn av dens litterære kvalitet eller allmenne betydning, men fordi den har en helt unik evne til å generere en fanskare som ikke bare fungerer som vertskap, men som endatil ser bokens videreføring som sin plikt: Hvis slagordet survival of the fittest har noen mening, er Bibelen en god kandidat til utmerkelsen the fittest of texts.

 

Når teatere i sekulariserte, skandinaviske land i vår tid og uavhengig av hverandre (gjen-)oppdager Bibelens dramatiske kvaliteter, kan man med Pypers analyser konkludere at nå har Bibelen klart det igjen: Den har produsert et nytt publikum som vil holde liv i den, vitalisere den – og få den til å mutere!

17. februar hadde stykket Bibeln premiere på Göteborgs Stadsteater, neste år er det Det Norske Teatrets tur. Det ligger an til å bli ulike forestillinger: I Göteborg greier de seg med fire og en halv time, i Oslo blir forestillingen lengre og engasjerer flere dramatikere enn Göteborgs ene (Niklas Rådström).

At Bibelens 66 bøker inneholder dramamateriale, er det ingen tvil om. Dens lange tilblivelsesperiode – over tusen år – gjør at den på mange måter kan anses som «livets ord»: et destillat av menneskers liv og erfaring, visdom og dumhet, himmelstormende ideer og praktisk fingerferdighet. Men hvordan i all verden gjøre dette overveldende materialet håndterlig som teaterstykke?

 

Det er utvilsomt en styrke at én forfatter har hatt oppgaven med å samle de mange trådene fra 66 bøker. Resultatet er at Rådströms Bibeln oppleves som et velintegrert hele. Rådström starter med skapelsen i 1. Mosebok – og har i første del falt for fristelsen å underordne sin fortelling Mosebøkenes iboende kronologi. Stykkets siste halvdel oppleves som bedre komponert: Hendelser og motiver fra Det gamle testamentet, Det nye testamentet og nåtiden kobles sammen på en mer dristig og spennende måte, ved hjelp av middelalderens allegoriske bibeltolkningsmetoder.

Bibeln gestalter og knytter sammen mange bibelske heteroseksuelle par ved hjelp av ett par skuespillere, «Hun og Han»: De er Adam og Eva; Maria og Josef; de elskende i Høysangen; «Hun» som venter på «Ham» som er i dødsriket – bortført i en krigssituasjon. Med kjærlig hjelp fra «Ham», føder «Hun» mot slutten barnet i Åpenbaringen 12 som samtidig er Jesus, samt Jonas i hvalfiskens buk: Hennes veer og hvalens kramper da den støter opp Jona på Ninives strand, smelter sammen i én bevegelse.

Dramatiseringen gir liv til Guds mange representanter og representasjoner i Bibelen ved hjelp av tre skuespillere. De er Guds stemme, sendebud eller engler som taler og handler på en måte som gjør dem uadskillelige fra denne Bibelens viktigste karakter. Dette tre-i-ett-grepet er lånt fra den kristne treenighetslæren, men personene i treenigheten er endret. I stykket er de tre henholdsvis Guds talsmann, Satan (også mann) og interessant nok en kvinnelig formidler og empatisk tekstfortolker – muligens Visdommen, et feminint begrep både på hebraisk og gresk.

 

De eldgamle tekstene fra Midtøsten får en moderne klangbunn gjennom scenografi, terminologi og skuespillervalg. På vellykket vis iscenesettes teksten i rom farget av moderne etniske konflikter i samme områder som tekstene oppsto i, fra Irak i øst til Egypt i vest. Estetikk fra tyske konsentrasjonsleire forekommer også.

Mange av skuespillerne snakker svensk med utenlandsk aksent, noe som utnyttes til fulle når Babels-tårn-fortellingen skal dramatiseres. Termen «innvandrer» brukes ofte i stedet for «fremmed», «innflytter» eller andre termer vi er mer vant med fra bibeloversettelsene. For eksempel skjer dette i dramatiseringen av fortellingene om Moses og israelittenes utvandring fra Egypt. Endelig tydeliggjør alle aksentene at Bibelens bøker ikke er skrevet på svensk: De har stort sett sitt opphav utenfor Europa og har «innvandret» hit på et senere tidspunkt.

I flere tilfeller spiller dramaturgien også på skuespillernes hudfarge. De har for eksempel fått Lamine Dieng, med afrikansk-assosiert utseende, til å spille Abraham. Man kan kritisere dette grepet for å være orientalistisk, men når han står og klager over gang på gang å måtte bryte opp for å vandre videre i ørkenen, i et landskap han ikke kjenner, til et sted han har forhåpninger om, men ikke vet om han vil nå, minner han om andre menn vi ser på tv-skjermen som ytrer nesten nøyaktig samme ord. Slik får forestillingen frem usikkerheten som ligger foran Abraham – en usikkerhet som dekkes til i bibelteksten fordi det viktige der er at Abraham stoler på Gud.

 

Det var på forhånd strengt hemmelig hvem som skulle spille Jesus. Jesus har ikke en veldig sentral plass i stykket, noe han jo heller ikke har i Bibelen, kvantitativt betraktet. Den skuespilleren som viser seg å gestalte Jesus er Mina Azarian, en kvinne med middelhavsutseende og langt, svart hår. Det passer svært bra siden Jesus i nordvestlig billedtradisjon fremstilles som feminin og med langt hår. Valget om å hemmeligholde for så å gå for noe litt overraskende (en kvinne), løfter frem det evangeliske poenget at det var vanskelig å tro at Jesus var Messias fordi han var en snekker, en ulærd, en hvemsomhelst egentlig. Først når kvinnen som har ordnet litt i bakgrunnen tar på seg tornekronen og går ut på Pilatus’ balkong for å hilses av folket, skjønner vi hvem hun er. Jesus blir dermed et hvilket som helst menneske, noe som understrekes ved stykkets slutt.

 

Mot slutten av Bibeln aktiveres et vers fra Johannes’ åpenbaring: «Ta boken og spis den!» Sekvensen åpner for refleksjon over hva som skjer når et nytt publikum «spiser», fortærer og tilegner seg en kanonisert, hellig tekst. Den blir del av nye kropper, og dens meningsinnhold transformeres. Dramatiker og skuespillere har i intervjuer snakket om «distanse»: Det var nødvendig å distansere seg fra forestillingene om Bibelen som kirkens eiendom og hellig skrift for at de skulle kunne gjøre noe kreativt med den. Men hva er hellighet? Skal en kanonisert tekst berøre, må den først berøres og fortæres, ikke plasseres på en pidestall og tilbes. Mennesker gjør den hellig ved å gi den en funksjon.

 

Man kan også tenke om det å fortære teksten som en form for bibeloversettelse. I boken An Awareness of What is Missing snakker filosofen Jürgen Habermas om at sekularisering ikke er et filter som fjerner religiøse tradisjoner. Sekularisering er mer som en transformator som omdirigerer tradisjonens retning og oversetter dens rasjonelle innsikter til et offentlig tilgjengelig språk.

Å gjøre Bibelen om til et teaterstykke der Jonas-Jesus blir stående som det typiske menneske, er et svært illustrerende eksempel på den type oversettelse Habermas snakker om. Göteborg-forestillingen Bibeln oversetter den hellige teksten til livets ord i videste forstand.

 

Jorunn Økland er teolog og senterleder ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo