Breddens berettigelse

<b>Samlingspunkt:</b> 25. juli i fjor signerte kongehuset og statsministeren kondolanseprotokoll i Universitetets aula. Universitetets idéfestival i juni 2011 om mangfold og kulturell kompleksitet ble uhyggelig aktuell da det få uker senere smalt i regjeringskvartalet og på Utøya.   Foto: Berit Roald/Scanpix
Samlingspunkt: 25. juli i fjor signerte kongehuset og statsministeren kondolanseprotokoll i Universitetets aula. Universitetets idéfestival i juni 2011 om mangfold og kulturell kompleksitet ble uhyggelig aktuell da det få uker senere smalt i regjeringskvartalet og på Utøya. Foto: Berit Roald/Scanpix

Universitetsjubileet i 2011: Hva har vi lært?

Vi tror at universitetet vil bli mer utadvendt enn før.

Universitetsjubileet i 2011 er kommet på avstand. Det er tid for å reflektere. Hva har vi lært? Har vi vunnet ny innsikt som gjør at vi fra nå av vil se annerledes på de norske universitetenes historie og betydning? Vil erfaringene vi har fått gjennom jubileumsåret føre til varige endringer i måten vi driver universitetene på?

 

Dette er store spørsmål, men relevante. Relevante, fordi jubileet var et stort arrangement målt i ressursinnsats så vel som i ambisjoner. De første planene for vårt 200-årsjubileum ble lagt frem allerede i 1992, og da jubileet ble formelt avsluttet i desember 2011 hadde vi investert over 30 millioner kroner i planlegging og gjennomføring. Og da har vi ikke regnet med kostnadene knyttet til utarbeidelsen av vår nibinds universitetshistorie. Med en slik kostnadsramme og slike ambisjoner må vi og samfunnet rundt oss kunne forvente at jubileet ble noe mer enn et lite blaff på den akademiske himmel.

 

Så hva var da ambisjonene for jubileet? Først og fremst skulle markeringen ha et videre perspektiv enn Universitetet i Oslo. For den signaturen som Kong Frederik VI satte den 2. september 1811, var avgjørende for utviklingen av hele det norske universitets- og høgskolesystemet. Når det på jubileumsmynten utgitt av Norges Bank kun står «Universitetet» så lå det i dette en forpliktelse for Norges eldste universitet: Vi skulle feire for og på vegne av alle norske institusjoner for forskning og høyere utdanning.

Og så var ambisjonen at jubileet skulle være utadrettet – det skulle engasjere ikke bare våre egne ansatte og studenter, men så mange som mulig i samfunnet rundt oss. Igjen kan vi snakke om en forpliktelse. Universitetet i Oslo ble jo til gjennom et bredt folkelig engasjement. «Alle brave Nordmænd vil kappes om at bidrage til denne store National-Sag», het det da det ble startet en innsamling til universitetet i Christiania i 1811. Medlemmer av Det Kongelige Selskab for Norges Vel gikk fra hus til hus og ba folk tegne seg for bidrag etter evne. I Christiania Byes Vel var de ikke snauere enn at bestyrelsen på forhånd hadde studert skatteligningen for å vurdere hvor stort bidrag de kunne be om. Ambisjonen for jubileet var at vi skulle engasjere det samme tverrsnitt av befolkningen som sørget for at vi kunne etablere oss for to hundre år siden.

Endelig skulle jubileet gi oss rikelig rom for selvkritikk og refleksjon – om universitetenes rolle i utviklingen av samfunnet og om universitetenes rolle i dag og i årene som kommer.

 

Så var jubileumsambisjonene for høye?

Godt hjulpet av universitetshistorien i ni bind – kanskje den mest dyptpløyende institusjonshistorie som noen gang er utgitt i Norge – ga jubileumsåret oss en påminnelse om, og ny kunnskap om, den betydningen universitetet har hatt for etableringen av det norske demokratiet. Universitetet bygget opp den nye embetsmannsstaten, og lenge var det slik at universitetets professorer nærmest pendlet mellom kateter og Storting. Universitetet var avgjørende for etablering og utvikling av rettsvesen og helsevesen, og i nyere tid for utvikling av de samfunnsøkonomiske redskapene som dagens samfunn er tuftet på.

På mange måter er universitetenes historie synonym med historien om velferdssamfunnet Norge. Dette er en nyttig påminnelse i en tid der det både nasjonalt og internasjonalt utøves et betydelig press for å synliggjøre og vektlegge de kortsiktige resultatene av forskning og høyere utdanning. Vår nibinds historie er i enhver forstand en tung advarsel mot å innføre lettvinte målemetoder for vurdering av universitetenes avkastning.

 

Men klarte vi å engasjere? Andre må vurdere hvilket avtrykk vårt jubileum har satt på det norske samfunnet. De nakne tall viser i hvert fall at våre 38 konferanser og fire idéfestivaler – om henholdsvis globale utfordringer knyttet til klima, helse, informasjonsteknologi og kulturell kompleksitet – trakk et stort publikum. Konseptet for de fire idéfestivalene var å invitere barn og voksne – og våre alumni – til Blindern på en lørdag. Et risikofylt prosjekt – men folk kom! Kanskje var det viktigste suksesskriteriet at festivalene ikke var formidling ovenfra og ned, men en invitt til undring og samtale rundt de store utfordringene vårt samfunn står overfor.

Vår idéfestival i juni 2011 om mangfold og kulturell kompleksitet ble uhyggelig aktuell da det få uker senere smalt i regjeringskvartalet og på Utøya. Toleranse og inkludering var jo nettopp blant de verdiene vi ville formidle gjennom festivalen – verdier som så ettertrykkelig ble tråkket på i manifestet som dannet bakteppet for terrorangrepet 22. juli. Etter terrorangrepet kastet vi oss rundt og lanserte en åpen forelesningsserie, «Etter 22.07», som gikk i Gamle Festsal over femten lørdager fra august til desember 2011. Vi sørget for at forelesningene ble filmet. Enkelte av forelesningene ble sett av over 30 000 mennesker på NRK2. Og nå sendes de på svensk tv.

 

Så hva har vi lært, og hvordan vil jubileet påvirke universitetet i årene som kommer? Vi tror at universitetet vil bli mer utadvendt enn før. Blindern vil bli benyttet som attraktiv møteplass for nye og kreative formidlingsformer. Museene vil bli styrket. Og vi vil vite å dra nytte av den flotte jubileumsgaven fra regjeringen og hele Norge: Restaureringen av aulaen og sentrumsbygningene. Universitetets egne ansatte var sentrale i restaureringen av Munchs malerier – en meget utfordrende oppgave. Med nyrestaurert aula vil universitetet i sentrum bli en enda viktigere arena for kultur, debatt og formidling, og vil bidra til å profilere kunnskapsbyen Oslo. Bildene fra medaljeseremoniene på Universitetsplassen under Ski-VM i februar 2011 viser med all tydelighet at vår campus i sentrum er et naturlig samlingssted!

 

Koblingen av jubileet til globale utfordringer viste breddeuniversitetets berettigelse. Som Lord Giddens sa det på et av de mest besøkte arrangementene under idéfestivalene: De globale utfordringene vi står overfor innen klima og helse, er nye for verden – det finnes ingen resept for hvordan de skal takles. Det er forskningens oppgave å klargjøre premissene for valg av løsninger. Jubileumsårets konferanser bygget opp under ambisjonene om en enda større satsning på tverrfaglig forskning og utdanning. Mer enn før trenger vi den åpne kommunikasjonen mellom ulike fagområder og disipliner som et breddeuniversitet kan tilby.

 

Et mer utadvendt og innovativt universitet, med enda bredere kontaktflate mot arbeidsliv, skole og kommune. Et universitet som har et sterkere engasjement i de store globale utfordringene. Et universitet som tester ut grenseoppgangen mellom forskning og kompetanseoppbygging i det globale sør. Et universitet som mobiliserer enda flere av sine studenter og forskere til å høste erfaringer fra utenlandske læresteder. Dette er det universitetet vi ser konturer av i det neste tiåret. Konturer som har blitt tydelige gjennom vårt jubileumsår.

 

 

Ole Petter Ottersen er rektor ved
Universitetet i Oslo.