Ad fontes!

<b>Etter Utøya:</b> I et samfunn hvor det forventes at man ikke mener det man sier, vil tilliten til løfter og avtaler svekkes. Spinoza (øverst) og Kant forsvarer ytringsfriheten ved å skille mellom ytring og handling.   <i>Foto: Fredrik Varfjell/Scanpix </i>
Etter Utøya: I et samfunn hvor det forventes at man ikke mener det man sier, vil tilliten til løfter og avtaler svekkes. Spinoza (øverst) og Kant forsvarer ytringsfriheten ved å skille mellom ytring og handling. Foto: Fredrik Varfjell/Scanpix

Hvorfor ytringsfrihet, nå igjen? Fordi myndighetene har fordel av den, sa Spinoza og Kant.

«I et toppstyrt samfunn er ytringsfriheten ofte et ubehag for de styrende.»

I lys av enkelte innspill om ytringsfriheten etter 22. juli har enkelte – riktignok forsiktig og med varierende klarhet og styrke – gitt uttrykk for at ytringsfrihetens grenser bør trekkes på nytt med tanke på å forebygge at dårlige tanker den enkelte måtte ha gjennom bruk av ytringsfrihet, skal kunne spre seg til andre, for så å skape subkulturer i samfunnet som omsetter sine hatforestillinger til konkrete voldshandlinger. Slik sett kan ytringer være smittekilde, som truer det sunne samfunn.

 

Problemstillingen er ikke ny, og vi kan søke til tidligere tenkeres bidrag til å løse opp i dilemmaene. Et ofte oversett poeng er at myndighetene har fordel av ytringsfrihet. De som styrer, bør ikke minst av hensyn til seg selv, tillate ytringsfrihet for å treffe informerte og rasjonelle beslutninger. Borgernes frihet til å kritisere myndighetenes reguleringer er en legitim form for politisk protest som det paradoksalt nok er i myndighetenes interesse å tillate. Dette er et hovedelement i Spinozas og Kants argumentasjon for ytringsfrihet.

Et annet aspekt, som er mest aktuelt i dagens samfunn, understreker borgernes rettigheter overfor myndighetene. Ytringsfriheten er en nødvendig forutsetning for at borgerne skal kunne delta i og ha innflytelse over beslutningsprosessene i samfunnet, noe som igjen er forutsetning for at de beslutningene som fattes, har legitimitet. Legitimitet innebærer at folk aksepterer å leve med beslutninger de ikke konkret er enige i, og igjen forutsetningen for at samfunnet kan styres uten for store konflikter, selv om uenigheten i mange spørsmål er stor. Legitimiteten er dermed forutsetningen for demokratiets gjennomføringsevne.

 

Både Spinoza og Kant begrunner ytringsfriheten ut fra forestillingen om en samfunnskontrakt mellom borgerne og staten. Tanken var at menneskets overgang fra naturtilstand til sivilisert samfunn forutsatte en samfunnskontrakt mellom borgerne og staten som sikret statens makt og borgernes lydighet overfor statlige reguleringer. Staten har makt til å bestemme borgernes rettigheter og plikter, og ingen borger har rett til å bryte myndighetenes reguleringer, da dette samtidig vil innebære brudd på samfunnskontrakten og være det første skritt på veien fra det siviliserte samfunn tilbake til naturtilstanden. Mens noen hevdet at enhver motstand, inklusive verbale protester, var brudd på samfunnskontrakten, forsvarer Spinoza og Kant ytringsfriheten ved å skille mellom ytring og handling, hvoretter bare handlinger som gjør fysisk motstand mot myndighetenes reguleringer innebærer brudd på samfunnskontrakten, mens ytringer som argumenterer mot myndighetenes reguleringer, anses for å være en legitim form for politisk protest.

 

Spinoza fant støtte for sondringen mellom ytring og handling hos den romerske historikeren Tacitus, hvor det heter «facta argueruntur, et dicta impune essent» – «det som gjøres kan rettsforfølges, det som sies er tillatt». Spinoza tar utgangspunkt i menneskenes tankefrihet, som han anser som et naturgitt faktum.

Det er ikke mulig for myndighetene å regulere borgernes tanker. Ifølge Spinoza er ikke menneskets tanker og følelser direkte underlagt viljen, og de kan derfor heller ikke kontrolleres av andres viljer. Det er både fåfengt og irrasjonelt av myndighetene å forsøke å kontrollere ytringer, slik at det bare kommer til syne én offentlig mening.

Hovedsynspunktet er at dersom myndighetene undertrykker ytringer, vil de dermed konstituere en politisk kultur der det blir en stor forskjell mellom det folk tenker og det de tør si. Selv om Spinoza erkjenner at det alltid vil (eller bør) være en avstand mellom det folk sier og det de tenker, så ødelegger det et samfunn å forby ytringer for derved å oppfordre til uærlige ytringer. I et samfunn hvor det forventes at man ikke mener det man sier, vil tilliten til løfter og avtaler svekkes.

Videre frykter Spinoza at de beste borgerne, de ærligste og de med størst integritet, i et slikt samfunn ville bli myndighetenes fiender. Spinoza mente med andre ord at et samfunn som respekterte ytringsfriheten, ville være bedre for borgerne, men også lettere å styre for myndighetene.

 

Den underliggende argumentasjonen henger sammen med samfunnskontrakten. Et sivilisert samfunn er basert på at borgerne holder samfunnskontrakten. Et samfunn som ikke erkjenner borgernes frihet til å uttrykke sine tanker, vil svekke borgernes motivasjon til å respektere samfunnskontrakten, og dermed undergrave fundamentet det sivile samfunn er bygget på. Et slikt samfunn er selvdestruktivt og irrasjonelt. Spinoza mente med andre ord at ytringsfrihet var en nødvendig betingelse for et sivilt samfunn.

Vi ser at ytringsfriheten ikke bare konstituerer demokratiet, men også er forutsetningen for at et samfunn har nok tillitskapital til å fungere som sivilt fellesskap.

Spinoza mente derimot ikke at ytringsfriheten skulle være uten grenser. Han anerkjente legitimiteten av å gripe inn overfor ytringer som angriper og reelt sett truer selve fundamentet for samfunnet: rettsstaten. En person som fremmer slike ytringer, plasserer seg selv utenfor det sivile samfunn.

 

Det er grunnleggende i et folkestyre at fakta om samfunnsforhold og synspunkter på styret kan bringes frem til diskusjon uten risiko for å bli straffeforfulgt eller utsatt for mer subtile reaksjoner – for eksempel karrierestopp – uansett om ytringene etter deres innhold, eller uansett formen som velges, kan være ubehagelig.

Denne friheten sammenfattes i praksis under overskriften «ytringsfrihet». Tankegangen bak denne friheten er ultimativt den at menneskelivet hverken kan eller bør reguleres én gang for alle av en på forhånd oppstilt politisk, ideologisk eller religiøs formel, men at det tvertimot skal sikres at det alltid kan tas stilling til denne verdens fenomener ut fra en konkret undersøkelse av deres innhold.

 

Motsetningen er det totalitære tankesettet, som var representert i kommunismen og nazismen, og som i dag kommer frem i fundamentalistiske religioner. Her er oppfatningen at det er mulig å tenke ut en plan for eller en ideell formel for hvordan menneskelivet skal leves. Der er følgelig ingen grunn til å utveksle informasjon og synspunkter om politiske forhold, når formelen er ferdig uttenkt eller planlegges av få: «partiet», «føreren», «profeten», «sentralkomiteen» eller hva det nå måtte være.

Det totalitære tankesettet er elitært, intolerant og statisk, fordi det mener å representere det riktige og eviggyldige, det som er hevet over alminnelige menneskers kritikk. Da ikke alle er like kloke og ansvarlige, er det viktig at samfunnet innrettes på en måte som gjenspeiler ideologien, i praksis elitens erfaringer og mål. Derfor er ethvert middel tillatelig, som er nødvendig for å drive frem idealsamfunnet – herunder å utelukke debatt bygget på «gale» premisser.

I et toppstyrt samfunn er ytringsfriheten ofte et ubehag for de styrende. I et samfunn bygget nedenfra er ytringsfriheten alltid en forutsetning.

 

Michael Tetzschner er advokat og stortingsrepresentant for Høyre. Kronikken er basert på hans bidrag til antologien «Ytringsfrihet – ti essays» som Civita gir ut i disse dager.