Massemord er hardt arbeid, det har vi visst siden Heinrich Himmlers taler til SS i Poznan i 1943. Anders Behring Breivik forberedte seg på dette arbeidet. Han så med mistro på middelklassebarnet i dagens idylliske Norge - seg selv. «Du er din egen verste fiende,» skriver han i tredje del av sin «europeiske uavhengighetserklæring», som både fungerte som dagbok og håndbok.
Enmanns-selvmordsbomberceller lar seg ikke infiltrere av muldvarper, bare av skrupler og depresjon. Dette måtte han forsvare seg mot. Behring Breivik lånte et eksempel av fienden, jihadistene: bønn fem ganger daglig, noe som gir en fabelaktig styrkning av moralen. I henhold til de kristne vestlige landenes bønnetradisjon var Behring Breivik imidlertid ikke noen troende mann. Han praktiserte i stedet en variant av det Michel Foucault har kalt «omsorgen for seg selv»: Et egenkonstruert mentalt treningsprogram, en førti minutters spasertur hver dag, mens han hørte på musikken til den høyreradikale svenske artisten Saga på Ipoden og tenkte på Saken - muslimene som snart kommer til å oversvømme oss, og forræderne som åpner portene for dem. Han bevæpnet seg mot sin egen menneskelighet. Til og med kvinner må han drepe, skriver han; selv de pene, til tross for at han som ridder skal forestille å være utpreget ridderlig. Dette gjentok han for seg selv igjen og igjen i løpet av spaserturene. For å avreagere la han seg til å spille enmanns-skytespill, som han elsket for realismen deres. Slik bevarte han en sunn sjel i et sunt legeme.
Vanviddet er, som forræderiet, et spørsmål om tiden. En einstøing som lager en bombe, tenner lunten, og begår massemord på sosialdemokrater senere samme dag, kunne regnet med pengebelønning, høyeste utmerkelse og champagnemottagelse i Berlin - det er jo bare snakk om menneskeliv. Var de pårørende til innsatsgruppene og SS sinnssyke, var Operasjon Barbarossa et kollektivt raserianfall? Rettspsykiatriens kategorier er ikke til hjelp. Gjerningen må ses i lys av det 20. århundret. Vi har kjent Behring Breivik lenge. Vi hadde bare glemt ham.
Han er verken sjelden eller uvanlig. Den israelske psykiateren Dan Bar-On har forsket på naziforbrytere og familiene deres. Ifølge ham snakker vi feilaktig om einstøingen som helhetlig individ, en udelelig personlighet, og forventer at en gjerningsmann er ond i alt sitt vesen - han vrir til og med halsen rundt på kanarifuglen. Vi har vanskelig for å innse at den hyggelige naboen og bestefaren, vennen, også kan være en morder. De fleste mennene Bar-On har intervjuet, visste akkurat hva de gjorde når de drepte, og på grunn av ideologien holdt de det for å være fullstendig rett og riktig. Noen ganger la han merke til at de var spesielt stolte av én enkelt detalj: Enkelte massemordere i uniform fortalte ham om et barn hvis blikk de møtte. Bar-On forsto det som en psykologisk beskyttelsesmekanisme som gjorde at de slapp å se seg selv som monstre: «Hvis dette berører meg så sterkt, kan jeg jo ikke være et ondt menneske.»
Behring Breivik hadde også denne impulsen. Da en guttunge snakket direkte til ham og sa at «du vil da ikke skyte en landsmann», skånte han gutten og drepte heller en annen gruppe barn. Og den som har lest manifestet, vet allerede hvordan massemorderen, på sin enkle ABBA-engelsk og med de alltid forutsigbare tankerekkene, kunne lovprise de dømmende tempelriddernes nådebevis. I virkeligheten ville han varsomt omgå seg selv, og ikke overdrive det: Du er din egen verste fiende. Breivik er i det hele tatt temmelig sippete når det handler om ham selv. I manifestet beklager han seg bitterlig over myggen som stikker ham i ansiktet når han nok en gang graver ned våpen i skogen og har glemt myggmiddel.
Behring Breivik visste nøyaktig hva han gjorde. Det er vi andre som ikke visste, som hadde glemt: hva politisk terror fra høyre er, hvordan det ser ut, hvor det foregår. Og vi skylder ofrene å se nærmere på hva han har skrevet, hvordan han har gått frem, ned til minste detalj. Han har tross alt ikke skutt vilt rundt seg i en tilfeldig folkemengde, eller sprengt en barnehage eller en jernbanestasjon. Han skjøt ikke engang på politiet da han ble tatt. Han hadde valgt seg ut de rette. Stalin og nazistene var i det minste enig på ett punkt, nemlig verdien av døde sosialdemokrater.
Behring Breivik fordømmer i de innledende kapitlene av sin tekst ideen om alle menneskers likeverd, spesielt mellom mann og kvinne, vennskap på tvers av hudfarge, folkeslag og kulturer så vel som det åpne samfunnet. Derfor er sosialdemokratene hans opplagte mål. De er alltid motstykket til enhver selvutnevnt ridder som skal redde verden, enhver flott futurist, enhver tenker om det nye mennesket. For alle ytterliggående parter er de å anse som forrædere. De sosialdemokratiske ofrene personifiserte idealer som vi sjelden tenker over i det daglige, og stort sett overlater til enetaleren på gatehjørnet. I tidligere tider kalte man dem helter og martyrer. I manifestet blir disse begrepene så slitt ut at vi heller lærer oss mer moderate uttrykk.
Med sitt politiske attentat har Behring Breivik frisket opp hukommelsen vår. Han er den første «åpen kildekode-terroristen 2.0», og han blir på ingen måte den siste. Han har skaffet seg et emneområde så å si ved fjernundervisning: Yndlingsfilmen hans er Der Baader Meinhof Komplex. På samme måte som en liten, lukket kommandogruppe får et helt land til å holde pusten og blir en legende, vil han selv sørge for action og spenning. «Terror er teater,» skriver han, og trenger et publikum som forstår budskapet. Et slikt publikum finnes over hele verden, og ikke engang i hemmelighet: Den høyreorienterte amerikanske programlederen Glenn Beck sammenlignet umiddelbart AUFs sommerleir med Hitlerjugend. Slik klarer man å skyve skylden for drap på sosialdemokrater, over på sosialdemokratene selv. Kommentatorer på Glenn Beck-siden beundret den unge mannen som ville ofre seg av kjærlighet til fedrelandet.
Behring Breiviks faktiske forbilde er imidlertid verken nazistene eller RAF, men jihadistene. Han kopierer deres individuelle og diskré radikalisering med hjelp av internett. Han omtaler sågar jihadistene som sitt «mest verdifulle våpen», og skriver om en «symbiotisk forbindelse» mellom de to bevegelsene. Jo mer islamistene bomber og dreper, desto større blir hans tilfang av sympatisører, desto mer trykk er det i dampkokeren. Men han lærer også av dem, rent praktisk, hvordan man forholder seg stille over lengre tid og optimaliserer terrorens økonomi i det sjenerøse klimaet som en samfunnssituasjon preget av olje kan tilby.
I likhet med den seneste generasjonen jihadister hører Behring Breivik til den farligste og mest moderne kategorien av terrorister. Louise Richardson, professor ved Harvard-universitetet, skriver om dem at de ikke handler av hevnlyst eller for å befri hjemmet, men radikaliserer seg spontant og individuelt. Det handler ikke om å finne løsningen på et problem, eller om et definert mål. Hans kamp kjenner ingen geografiske eller moralske grenser. Og ettersom han selv har utviklet og raffinert sin kriminelle kompetanse, har han heller ingen kampfeller som kan korrigere ham, ingen omgivelser hvor han kan stikke seg ut. Akkurat som jihadistene fører Behring Breivik en «kosmisk krig» uavhengig av tid og sted, for å låne et uttrykk fra den amerikanske islamviteren Reza Aslan. Hva sier så dette oss? Hvordan vinner man en slik krig? Som Aslan skriver: Ved ikke å kjempe.
Det betyr ikke at vi passivt skal vente på neste angrep. Det maner til at vi ikke skal la debattene bli kosmiske. Vi må holde spørsmålene om immigrasjon og kulturkamp konkrete og faktabaserte, og i dialog med de andre. Ikke bruke rase, religion og kultur som synonymer, men differensiere dem, snakke om enkelte skritt og saklige spørsmål og ikke få panikk. Teoridelen av Behring Breiviks manifest er inspirert av nettsteder som Politically Incorrect, hvor beskrivelsen av den fremmede trusselen er hinsides mål og mening. Her er muslimen også alltid araber og alltid potensiell jihadist, og hvis han ikke er det allerede, så forstiller han seg bare.
Alt ved deres art går i arv, det blir aldri godt, og det er slett ingen ende på faren, med mindre de forsvinner eller blir som oss. Men det holder heller ikke, som i tilfellet med forbundskansleren, å komme med uttalelser av typen «multikulturalismen har sviktet» - et utsagn Behring Breivik roser - og så ikke si noe om hva som er alternativet og hva som bør gjøres i stedet. Folk kan godt se at det blir stadig flere kulturer i byene våre. Man kan ikke bare la slike løse tråder bli liggende i landskapet. Vi må være nøye på det.
Den intellektuelle forberedelsen hensetter først fanatikeren i en tilstand hvor det føles godt å drepe. Det er den faste overbevisningen som ansporer morderen, og den mentale forberedelsen er avgjørende. Den er en bestanddel i terroren på linje med våpen og ammunisjon. Den som handler med intellektuelle verktøy, som bidrar til å senke terskelen for de andres respekt, kan ikke bare trekke på skuldrene eller fremstille seg selv som offer etter et slikt anslag.
Enmanns-selvmordsbombercellen er en taktisk enhet som selv setter grensene for sin egen virksomhet. I vår tid er det likevel ikke beroligende. Over mange sider vurderer Behring Breivik i sitt nå verdensberømte og uendelig ofte siterte manifest hvordan man kan angripe et kjernekraftverk. Han har endog laget utkast til seks planer for et slikt angrep, og ingen av dem virker mindre sannsynlige enn den planen han har gjennomført. Ideen om å iføre seg en politiuniform, et symbol på sikkerhet, for å kunne nærme seg ofrene før han selv slipper løs faren, måtte komme før eller senere. Det er ikke mange som kombinerer Behring Breiviks oppfatninger med slik besluttsomhet, utholdenhet og kriminell fantasi, men det er nok til å gi grunnlag for bekymring. Hvordan skal vi beskytte oss? Med opplysning, og selvfølgelig med alt hva politi og sikkerhetstjenester er i stand til. Og ut over det? Overhodet ikke. Det er vår sårbarhet - den fragilité som forfatteren Jean-Claude Carrière lovpriser i en av sine vakre bøker - som adskiller oss fra slike våpengale tempelriddere, og som utgjør vår menneskelighet.
© Frankfurter Allgemeine Zeitung.
Nils Minkmar er en tysk-fransk historiker, journalist og forfatter. Teksten er oversatt fra tysk av Jon Mikkel Broch Ålvik.
Ingen kommentarer