Tvilsomme menneskerettigheter

Undergraver samfunnskontrakten? Aksjonen «Ingen mennesker er ulovlige» appellerer til nestekjærlighet og skaper inntrykk av en sammenblanding av rettsmoral og privatmoral, skriver Jens Saugstad. Her fra Torggata i Oslo 22. januar. Foto: Kyrre Lien /Scanpix
Undergraver samfunnskontrakten? Aksjonen «Ingen mennesker er ulovlige» appellerer til nestekjærlighet og skaper inntrykk av en sammenblanding av rettsmoral og privatmoral, skriver Jens Saugstad. Her fra Torggata i Oslo 22. januar. Foto: Kyrre Lien /Scanpix

Menneskerettighetene appellerer til samvittigheten. Bør de også gjøres til positive rettigheter i lovverket?

Menneskerettigheter er det nye honnørordet i norsk politikk. Norge har vært blant de flinkeste i klassen til å gjøre menneskerettighetene til lov. Nå brukes dette mot gjeldende og ny politikk for alt det er verdt, og litt til.
Etter Nazi-Tysklands massive krenkelse av menneskeverdet ble det nødvendig å skape bred internasjonal oppslutning om at alle mennesker har noen klart formulerte menneskerettigheter. Men de politiske konfliktlinjene mellom øst og vest, nord og syd preget arbeidet med FNs erklæring om menneskerettighetene. De vestlige demokratiene fokuserte på retten til frihet, liv, eiendom og politisk frihet fra 1700-tallets menneskerettighetserklæringer, mens Sovjetblokken og flere utviklingsland ville supplere med velferdsrettigheter inspirert av Det kommunistiske manifest: «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.»
Det var misnøye med «manifestrettighetene» på amerikansk hold, men president Franklin D. Roosevelt hadde før krigen lovfestet flere viktige velferdsordninger med New Deal, og i 1941 manet han til arbeid for en verden fri fra nød. Eleanor Roosevelt ledet arbeidet med FN-erklæringen, og fikk sikret et flertall. Den var imidlertid et praktisk-politisk kompromiss, og er slett ikke hugget i stein.

Selve begrepet om en menneskerettighet er en arv fra den europeiske naturrettstradisjonen. Vi har naturlige rettigheter fordi vi er personer, uavhengig av statens positive (juridiske) lovgivning, og de er målestokken for om staten er rettferdig. John Locke (1632–1704) ga naturretten et teologisk fundament i troen på mennesket som Guds skapning, mens Immanuel Kant (1724–1804) ga den en sekulær begrunnelse basert på mennesket som aktør i en sosial verden: Naturlige rettigheter er det som gjør det mulig for oss å handle fritt uten å undergrave hverandres handlingsfrihet.
Jeremy Bentham (1748–1832) mente at naturlige rettigheter er «nonsense upon stilts» (høyttravende vrøvl), og bidro til at rettspositivismen ble rådende i europeisk rettsvitenskap. Rettspositivismen hevder at vi bare kan snakke meningsfullt om rettigheter der det er statlig makt. For rettspositivismen er kjernen i menneskerettighetstanken – at alle mennesker har naturlige rettigheter uavhengig av positiv lovgivning – uttrykk for en sammenblanding av moral og jus.

Hitlers skrekkvelde ble et kraftig korrektiv til rettspositivismen. Nazi-Tyskland hadde fratatt jødene deres juridiske rett til frihet, liv og eiendom, og det ble tydelig hvor dårlig verden står rustet mot slike statsforbrytelser med utgangspunkt i en rettsfilosofi som innebærer at jødenes rettigheter ikke var krenket fordi nazistene hadde strøket dem av lovboken!
Dag Hareide og oppropet «Praktisk nestekjærlighet» (Aftenposten 14. januar og 21. januar) tar imidlertid feil når de hevder at FNs menneskerettigheter skiller seg fra de tidligere menneskerettighetene ved at de siste er knyttet til statsborgerskapet. Det nye var at FN har gjort statsborgerlige velferdsrettigheter om til menneskerettigheter. I ettertid kan man spørre hvor heldig det var.

I rettsfilosofien skiller man mellom negative og positive rettigheter. En negativ rettighet er et krav om at andre ikke skal frata deg et gode du allerede har. En positiv rettighet er et krav om at andre skal gi deg et gode du mangler. Det er lett å forstå at alle personer har en moralsk rett til ikke å bli fratatt fundamentale goder som frihet og liv. For å respektere slike negative menneskerettigheter trenger vi bare å unnlate å gjøre de gale handlingene. Velferdsrettigheter er positive rettigheter som gir god mening hvis de tolkes som statsborgerlige rettigheter. Disse har sitt moralske grunnlag i det faktum at hver enkelt statsborger drar en stor fordel av å leve i et velorganisert statssamfunn. Denne fordelen skaper en positiv rettsmoralsk plikt til å betale tilbake til fellesskapet.
Men det er vanskelig å forstå hvordan velferdsrettigheter kan være menneskerettigheter. I så fall måtte de jo være rettsmoralske krav forut for enhver juridisk avtale, og alle med økonomisk evne måtte ha en rettsmoralsk plikt til å gi velferdsgoder til personer som har behov for det. Dette skal ikke være en rettsmoralsk plikt til å kompensere andre for påført skade eller til å betale tilbake for en fordel av samhandling. Den trengende måtte ha et krav på oss fordi han eller hun er en person.
Det nærmeste vi kommer er den privatmoralske plikten til å hjelpe mennesker i nød. Men det er en samvittighetsplikt, ikke en rettsmoralsk plikt som de trengende hadde kunnet tvinge oss til å oppfylle om de ikke var avmektige. Vi leter etter en plikt som neppe finnes. «Manifestrettighetene» er i så fall ikke rettigheter i egentlig forstand, men snarere politiske målsettinger uttrykt i et rettighetsspråk.
Men de volder ikke bare teoretisk hodebry. De skaper også praktiske problemer, og i enkelte tilfeller kan de undergrave arbeidet med å sikre de egentlige menneskerettighetene. Professor Arnulf Kolstad og næringslivsledere med Gerhard Heiberg i spissen unnskyldte nylig Kinas krenking av de klassiske menneskerettighetene ved å vise til at regimet har styrket velferdsrettighetene. Det er tragisk at FNs praktisk-politiske kompromiss gir aktører på venstre- og høyresiden i uskjønn forening anledning til å forsvare menneskerettighetsbrudd i menneskerettighetenes navn.

Problemene med velferdsrettighetene illustreres ytterligere av aksjonen «Ingen mennesker er ulovlige». Den hevder at menneskerettighetene gir papirløse immigranter rett til helsetjenester og utdannelse – og varig oppholdstillatelse til alle som unndrar seg tilbakesendelse lenge nok! Aksjonistenes appell til nestekjærlighet skaper inntrykk av en sammenblanding av rettsmoral og privatmoral.
Det er ingen tvil om at papirløse immigranter er i en vanskelig situasjon, og det må være rom for å gi dem hjelp på et anstendig nivå. Men de kan ikke ha et rettsmoralsk krav på å ta del i de regulære velferdsordningene. Hvis de folkevalgte skulle innfri aksjonens krav, ville de undergrave selve den samfunnskontrakten som våre statsborgerlige velferdsrettigheter er tuftet på.
Celine Blom og Frode Eick ved Helsesenteret for papirløse immigranter hevder at offentlig helsehjelp og medisiner til papirløse barn og gravide «skal være dekket av FNs Barnekonvensjon» (Aftenposten 2. februar). Det er vanskelig for ikke-jurister å vurdere en slik juridisk påstand. Men vi må kunne spørre: Har Stortinget gjennom ratifiseringen av denne og andre menneskerettighetskonvensjoner og innlemmelsen av dem i norsk lov, virkelig forpliktet norske borgere juridisk til å oppfylle velferdsrettigheter for papirløse immigranter?
Hvis ja, tviler jeg på at det norske folk har forstått hva de folkevalgte har vedtatt på dets vegne.

Stortinget oppnevnte i fjor sommer et utvalg for å utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven med mål om å styrke menneskerettighetenes stilling i Grunnloven. Utvalgets rapport avgis til Stortingets presidentskap innen 1. januar 2012. Jens Saugstad er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.