To verdener møtes

Syk eller skyldig? Straff eller behandling? Hvite frakker eller sorte kapper? Hvordan vi skal trekke grensen mellom juss og medisin i behandlingen av uønsket atferd er en gammel diskusjon. De siste ukene har vist oss at det er sprengstoff i debatten når våre forestillinger og politikk, moral og rett utfordres fra rettspsykiatrien.
Vi har lang tradisjon for å mene at frihet er en forutsetning for skyld, og at det bare er fordi mennesket har en fornuft som kan temme drifter og begjær, at det kan stilles til ansvar. Svikter fornuften, så svikter forutsetningen for bebreidelse.

At noen er vansinnige er noe alle vet. Det er ikke et moralsk spørsmål å ta stilling til det, men en faktisk konstatering. Når vi bruker eksperter, så er det for å hjelpe oss til å foreta denne konstateringen i tilfeller hvor det ikke er åpenbart. Faren er at ekspertene utvikler kriterier og teorier som går ut over den enkle konstateringen og inn i de filosofiske og moralske spørsmål.

For et århundre siden var det mange som mente at de medisinske og kriminologiske vitenskapene ville overta for en foreldet og irrasjonell strafferettspleie. Disse tankene ble kraftig diskreditert av rasetenkningens ekstreme utslag, men kan se ut til å være på fremmarsj igjen. Enkelte representanter for nevrobiologien gir eksempler på dette. Hjerneforskeren David Eaglemans visjon om en situasjon hvor vi ser kriminell atferd på samme måte som vi ser andre medisinske tilstander som epilepsi, schizofreni og depresjoner, er ennå et stykke unna. (Se sidene foran).
Det er mulig vi ikke er annet enn kjemiske og elektriske impulser som vi ikke styrer selv. Men så lenge vi har bevissthet om noe annet, har denne bevisstheten krav på respekt, og dermed også å bli stilt til ansvar.
Selv om det skulle bli slik at all atferd kan behandles, enten ved medisiner eller ved å øve opp pannebarkens evne til å dempe impulser som kommer fra hjernens dypere lag, oppstår spørsmålet om individets frihet. I dag er det slik at vi ikke iverksetter behandling av et menneske som ikke selv samtykker, men mindre evnen til å samtykke ikke er til stede slik som hos et lite barn eller et tungt psykisk forstyrret menneske. Og selv ikke overfor dem er det psykiatrien selv som setter kriteriene for når det kan iverksettes behandling ved tvang. Skal vi i fremtiden fravike dette prinsippet? Det spørsmålet kan i alle fall ikke hjerneforskningen eller psykiatrien gi svaret på.

Man kunne selvsagt tenke seg at rettsreglene ble endret slik at straffesaker gikk ut på å avgjøre om det skal settes i gang behandling av hjernen til en lovbryter, det vil si at retten fullt ut bygget på premisser satt av medisinen og nevrovitenskapen. Kanskje ville det bli mer effektivt enn i dag med hensyn til å hindre de samme personene i å begå nye lovbrudd. Men vet vitenskapen nok til å garantere dette? Og kjenner den alle potensielle bivirkninger? Og skal vi behandle alle forbrytere, selv om behandlingen blir langvarig og inngripende i forhold til det de ha gjort? Hva med de som ikke har gjort noe galt, men som av en eller annen grunn blir undersøkt og det blir påvist at de er neuralt koblet til å gjøre noe galt i fremtiden?

To verdener møtes. En basert på systematisk innsamlet empiri, møysommelig utviklet teori med stadig større forklaringskraft. Vitenskapen og ekspertkunnskapen. Og en basert på århundrers tradisjon, refleksjon og innsikt innen filosofi, moral og rettspleie. Den insisterer på at mennesket er moralsk ansvarlig, kan heve seg over drifter og begjær ved hjelp av bevissthet og fornuft og dermed har en autonomi og et menneskeverd som må anerkjennes for at samfunnet skal kunne karakteriseres som en sivilisasjon. De største sivilisasjonssammenbrudd i moderne tid skyldes nettopp at maktapparatet har sluttet å respektere grensene som individets rettsvern setter for en påberopt vitenskapelig rasjonalitet.

Og det er nettopp grensegangen mellom rettsvern og rasjonalitet som utfordres av konklusjonen til de sakkyndige i 22.-julisaken. Vår strafferett i dag bygger på at noen har en slik psykisk beskaffenhet at de ikke kan stilles til ansvar. Enkelte deler av medisinsk forskning bygger på oppfatninger om at ingen egentlig kan stilles til ansvar fordi all vår atferd er neuralt programmert. Er det slik at etter hvert som forskningen går fremover vil økt kunnskap føre til at stadig flere blir puttet i kategorien av dem som ikke kan stå til ansvar, og er en slik utvikling akseptabel når det gjelder samfunnets rett og moral?
Grensen er vanskelig å trekke, men den må trekkes av lovgiveren og håndheves av domstolene. Ingen som ikke har lest de sakkyndiges rapport vet om den bommer på grensene. Men med det systemet vi har fremstår det som om det er de to psykiaterne som avgjør spørsmålet om Breiviks skyld. Slik er det ikke nødvendigvis. Den leverer formelt sett bare den faktiske premissen som retten trenger for å avgjøre om Breivik kan gjøres strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. Også i vårt system er det retten og ikke de sakkyndige som endelig avgjør dette. De sakkyndiges erklæring er et viktig bevis i denne sammenhengen, men ikke det eneste. Et annet viktig bevis vil være Breiviks egen forklaring i retten, og hans forklaringer for politiet.

Et særlig problem ved at saken nå vil dreie seg om Breiviks psyke, er at hva allmennheten får vite om bevisene i saken vil bli påvirket. Vi vet fra andre saker, for eksempel Treholtsaken, at hvis saker som påkaller stor interesse og debatt avgjøres ut fra grunnlag som allmennheten ikke får innsyn i, oppstår det lett spekulasjoner og tvil om konklusjonene i etterkant. Allerede de siste dagenes debatt viser at avgjørelsen i 22.-julisaken vil bli omdiskutert i ettertid. Her ligger kanskje den største utfordringen og det største dilemma etter konklusjonen til de sakkyndige forrige uke.

Hans Petter Graver er jurist og dekan ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.