Siste runde med kjønnsforskning

– Dette er dramatisk, sier Unni Langås, professor i litteratur ved Universitetet i Agder og – for øyeblikket – leder av programstyret for kjønnsforskning i Norges forskningsråd.

Onsdag kveld ble det offentliggjort at Norges forskningsråd har bestemt seg for ikke å videreføre grunnforskningsprogrammet for kjønnsforskning etter 2012.

Gjennom det nåværende programmet tildeles årlig mellom ti og elleve millioner kroner til ulike prosjekter.

– Dette har vært avgjørende for å bygge opp forskningsfeltet, spesielt når det gjelder grunnforskning og teoretisk skolering. Dette mister vi nå, sier Langås.
    
Ingen hjernevask. De siste 17 årene har tre ulike kjønnsforskningsprogrammer kommet på rekke og rad. Et eget program for kjønnsforskning har altså eksistert helt siden Forskningsrådet ble opprettet i 1993. Andre særskilte finansieringsordninger for kvinne- og kjønnsforskning har kommet og gått siden 1970-tallet. Nå er det foreløpig slutt.

– Hvorfor?

– Fordi vi mener det ikke lenger er nødvendig, sier Anders Hanneborg, divisjonsdirektør for vitenskap i Norges forskningsråd.

Forskningsningsprogrammet har nemlig vært «svært vellykket», ifølge Hanneborg. Det har utrettet det det skulle.

– Vi har klart å bygge opp gode forskningsmiljøer på området. Vi ser nå at de beste kjønnsforskerne vinner frem i andre programmer. De klarer seg altså fint uten eget program. Tiden er inne for noe nytt, sier han.

«Vent med å dra Hjernevask-kortet,» advarte kommentator Vidar Kvalshaug i Aftenposten torsdag. Men til deg som spør om ikke alt dette må forstås i lys av at Hjernevask-debatten, der kjønnsforskerne ble særlig hardt angrepet, har divisjonsdirektøren bare en ting å si:

– Nei, overhodet ikke.

– Det var det jo greit å få avklart.

– Ja, for jeg forstår det dersom folk tenker slik. Men det har ikke vært et moment i vår begrunnelse for ikke å opprette et nytt program. Grunnen er at norske kjønnsforskere nå fint tåler å konkurrere i øvrige programmer og åpne arenaer hos oss.

– Var Hjernevask overhodet oppe i diskusjonene?

– Det ble nevnt da vi i en tidlig fase diskuterte temaet for en eventuell ny programperiode. Da ble det blant annet drøftet om et nytt program burde bygge på et bredere faglig fundament, der perspektiver fra naturvitenskapelige fag også kom inn. Men styret slo dette fra seg, vi også.

Saklig. Heller ikke kjønnsforskerne Morgenbladet har snakket med ser noen sammenheng mellom den sterke kritikken norske kjønnsforskere er blitt utsatt for og Forskningsrådets avgjørelse.

– Begrunnelsen er saklig og på mange måter forståelig, og jeg har for stor tillit til Forskningsrådet til å holde meg med konspirasjonsteorier. Men man vet jo aldri, sier Jorunn Økland, senterleder ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i Oslo.

NTNU-forsker Agnes Bolsø, som var en av Harald Eias viktigste skyteskiver i Hjernevask, ser heller ingen sammenheng.

– Jeg tror ikke Hjernevask har påvirket Norges forskningsråd. Men det er klart – det føles jo sånn, sier Bolsø, som selv har fått finansiert sitt eget forskningsprosjekt fra potten FRISAM – Fri prosjektstøtte for samfunnsvitenskap.

Ingen kjønnsforskere er blitt mer utskjelt enn enn Jørgen Lorentzen ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) i Oslo. Også han avviser koblingen.

– Debatten om hvorvidt dette forskningsprogrammet skulle videreføres eller ei har pågått i ti år, også kjønnsforskere imellom. Det er helt utenkelig at Forskningsrådet skulle la seg påvirke av en fjernsynskomedie som Hjernevask, sier Lorentzen.

Unni Langås sier Hjernevask-debatten om noe fungerer som et argument for en ny programperiode. Det nasjonale fagrådet for kjønnsforskning foreslo i et brev til Forskningsrådet 23. november at et nytt program skulle videreføres ved hjelp av midler til teknologi, naturvitenskap og medisin, og at disse områdene skulle være hovedfokus fordi «dette er områder der kjønnskritiske perspektiver så langt har hatt begrenset innpass».

– Hjernevask avslørte jo stort behov for mer kunnskap om kjønn fra et naturvitenskapelig perspektiv, sier Langås.

Særstilling. Kjønnsforskningsprogrammet er et av de minste av ti grunnforskningsprogrammer i Forskningsrådet, og Anders Hanneborg fremhever at slike programmer er tidsbegrenset og bare opprettes av «særskilte grunner».

– Det er normalt et virkemiddel for å bygge opp kompetanse på felt som anses som særlig viktige. Nesten ingen fagfelt har egne avgrensede programmer, og det er svært sjeldent at vi har program på samme fagfelt gående i hele 17 år, sier han.

Det er altså ikke riktig at kjønnsforskningen «i praksis legges ned», som Vidar Kvalshaug skrev i Aftenposten.

Kjønnsforskerne kjøper likevel ikke Forskningsrådets argumentasjon. Unni Langås sier til Morgenbladet at kjønnsforskningen er i en særstilling fordi den i stor grad er tverrfaglig og mangler sterke institusjoner.

– Kjønnsforskningen har alltid vært en slags libero i universitetssystemet, og pengene fra Forskningsrådet har til en viss grad kompensert for at vi mangler tilhørighet til et bestemt fag eller institutt, sier Langås.

Midlertidige stillinger. Professor Wencke Mühleisen, som både jobber ved STK i Oslo og ved Universitetet i Stavanger, påpeker at norsk kjønnsforskning i hovedsak følger to spor: Det ene er kjønn som perspektiv innenfor tradisjonelle fag, som for eksempel litteratur og sosiologi. Det andre er kjernevirksomheten kjønnsforsking, som har utviklet seg til å bli en egen disiplin, med egne tidsskrifter og konferanser, metoder og teorier.

– Forskningsrådets program har vært spesielt viktig for det siste, som igjen er avgjørende hvis vi skal fremme kjønnsforskningsperspektiver ved de mange forskjellige institutter og enheter i Norge, sier Mühleisen.

Det finnes tverrfaglige sentre for kjønnsforskning i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, men selv det sterkeste miljøet, STK i Oslo, har bare fire faste vitenskapelige stillinger. Resten er midlertidige Ph.D.-kandidater og post.doc-stillinger.

– Disipliner som i så stor grad drives av midlertidig ansatte kan veldig raskt bygges ned når eksterne finansieringskilder forsvinner, sier Mühleisen, som selv er eneste fast ansatte kjønnsforsker i Stavanger.
 
Ung disiplin. I brevet til Forskningsrådet ba Nasjonalt fagråd for kjønnsforskning innstendig om at programmet skulle få leve: «Vi er redd den omfattende kompetansebasen som er bygget opp gjennom de senere år vil falle sammen om kjønnsforskningsprogrammet avsluttes,» skriver professor Jorunn Økland, som er leder for Nasjonalt fagråd og senterleder i Oslo.

– Folk tror vi er så mange, men det er jo feil. Kjønnsforskning som tverrfaglig forskningsfelt har eksistert en stund, men kjønnsforskning som disiplin er fortsatt ny og sårbar, selv om den internasjonalt er i ferd med å finne sin form, slik medievitenskap og statsvitenskap i sin tid gjorde. Her i Norge er vi nå endelig i ferd med å komme over kneika slik at vi kanskje kan klare å etablere oss skikkelig. Da er det dumt at Forskningsrådet kutter støtten før siste sving, sier hun.

– Men dette er likevel en ganske liten finansieringskilde. Er det da så dramatisk?

– Det var minimalt fra før av, ja … og de fleste får jo midlene sine andre steder. Sånn sett er dette kanskje til en viss grad en symbolsak, sier Økland.

Hun bekrefter at Forskningsrådets støttekutt får begrensede direkte konsekvenser ved hennes eget senter i Oslo, som har nådd opp i flere andre programmer, for eksempel programmet for Kulturell verdsetting (KULVER).
    
Integrert kjønnsdimensjon. «Styrker arbeidet for kjønnsperspektiver i forskning» – det var overskriften på pressemeldingen Forskningsrådet selv la ut på sine nettsider onsdag kveld. For samtidig som man bestemmer seg for å avslutte kjønnsforskningsprogrammet, vedtar man nemlig å satse sterkere på «å integrere kjønnsperspektiver i alle programmer».

– Hva betyr dette?

– Kjønnsdimensjonen er fraværende i nesten alle våre prosjekter. Det skal og må vi nå gjøre noe med, sier divisjonsdirektør Anders Hanneborg.

– Men kjønnsperspektivet er vel ikke relevant i all forskning? Hva innebærer dette i praksis?

– Det er nettopp det vi nå skal tydeliggjøre. Mange forskere aner jo ikke hva det betyr når vi etterspør dette, og det skal vi nå bli bedre på å forklare i selve utlysningstekstene.

– Har du et eksempel på hva det kan bety?

– Et eksempel er at menn og kvinner reagerer ulikt på det å være syk, så ulikt at dette kan ha betydning for hvordan pasienten bør behandles.

Frykter politisering. Kjønnsforskerne Morgenbladet har snakket med er samtidig kritiske og forventingsfulle til Forskningsrådets lovnader om kjønnsperspektiver i alle programmer. Å integrere kjønnsperspektiver i alle fag er vel og bra, men, som det heter i kjønnsforskernes brev til Forskningsrådet: «… dersom en ikke videreutvikler selve kjønnsforskningen vil selve grunnlaget for integreringen smuldre bort.»

– Denne typen mainstreaming fungerer sjelden særlig godt alene. Ofte blir det bare til at man teller hvor mange som er kvinner og hvor mange som er menn i et forskningsprosjekt. Og slikt har i hvert fall ingenting med kjønnsforskning å gjøre, påpeker Mühleisen.

Også Jorunn Økland mener å se tendenser til at man forveksler eller erstatter kjønnsperspektivet med likestillingstiltak – både reelle og symbolske.

– Dette ser vi nå i mange land. Uten sterke institusjoner som fastholder teoretisk oppegående kjønnsperspektiv, blir kjønnsperspektivene utvannet og mindre produktive i forskningen. Men dersom Forskningsrådet virkelig mener det de nå sier, og lar kjønnsforskere slippe til flere steder, kan det jo hende det kommer til å gå bra her i Norge, sier Jorunn Økland.

Økland advarer likevel mot at nedleggelsen av programmet nå kan øke faren for politisering av forskningen – et paradoks med tanke på at en sentral anklage i Hjernevask-debatten var at kjønnsforskningen er politisert.

– Kjønnsforskningsprogrammet har vært et grunnforskningsprogram som også har støttet internasjonale og  historisk-filosofiske prosjekter som det er vanskelig å omsette direkte i praktisk, norsk likestillingspolitikk, sier hun.

NFRs kjønnsforskningsprogram var delvis finansiert direkte av Barne- og likestillingsdepartementet, og dette trakk sin støtte før divisjonsstyret tok sin beslutning. Økland spør seg om dette er et uttrykk for at departementet ønsker seg mer «nyttig», anvendt forskning.

– Dersom forskningsfinansieringen fra nå av skal knyttes tettere opp til politikkutforming og praktisk likestilling, vil kjønnsforskningen lettere bli politiserbart forskningsfelt, sier hun.