– Jeg er ingen forbrukerjournalist! Jeg bryr meg slett ikke om hvorvidt folk blir svindlet av kvakksalvere. Ærlig talt, så synes jeg snarere det er moro, på en litt sadistisk måte, sier britiske Ben Goldacre, epidemiolog, The Guardian-spaltist og forfatter av den internasjonale bestselgeren Bad Science.
Onsdag deltok han på konferansen «Kan vi stole på vitenskapen?», i regi av forskningminister Tora Aasland og Vitenskapsåret 2011. Morgenbladet hadde ham på tråden noen dager før Norges-besøket.
Han ler godt.
– Det er helt fint at folk kaster bort pengene sine på alternativ behandling. Jeg anser det som en frivillig og selvadministrert skatt for vitenskapelig analfabetisme.
God vitenskap. I Bad Science skriver Goldacre at han vil gjøre leseren «future-proofed against new variants of bullshit» – han vil utruste oss til selv å kunne gjøre kritiske vurderinger når vi leser om den nye detox-metoden eller får beskjed om at kaffe er kreftfremkallende og at rødvin er veldig bra for deg. Men målet, sier han, er hele tiden å forklare hvordan god vitenskap fungerer.
– Humor er en fin måte å popularisere vitenskap på, og når vi nå engang har disse tegneserieidiotene som reiser seg og tilbyr seg å være pedagogiske verktøy for oss som vil formidle vitenskap, er det jo bare å ønske dem velkommen, sier Ben Goldacre.
– Du vet, det er først når du plukker fra hverandre en ødelagt dings at du skjønner hvordan den fungerer.
Populært videoforedrag. Han snakker fort, er ivrig. Dét overrasker ingen av de 470 000 som hittil har sett videoforedraget «Battling Bad Science» som nylig ble lagt ut på nettstedet TED.com: i frenetisk stand up-stil rekker han her på knappe kvarteret å fortelle deg det meste du trenger å vite om hvordan du kan skille vås fra vitenskap i møte med «siste nytt» fra medisinsk forskning, samt å vise hvordan legemiddelindustrien systematisk holder tilbake data som er nødvendig for å kunne vurdere om du bør ta et medikament eller ikke.
– Folk spør: Hvordan kan jeg gjøre vitenskap relevant for barna i klasserommet? For offentligheten? Jeg svarer: Husk at mer enn halvparten av avisenes forskningsjournalistikk handler om hvorvidt noe er bra for helsen din eller ikke. Da synes jeg det er logisk å gi publikum verktøyene til å forstå vitenskapen som ligger bak disse fortellingene, nemlig evidensbasert medisin og epidemiologi.
Helse. Vi bombarderes av motstridende påstander om hva vi bør spise og hvordan vi bør leve, ofte med henvising til «fersk forskning» eller «nye funn». Overfor Morgenbladet påpeker Goldacre at også måten leger og pasienter snakker med hverandre på har forandret seg radikalt de siste 40 årene: Legene har gått fra å være paternalister til å bli våre samarbeidspartnere.
– Før tok vi avgjørelser på vegne av pasientene, og løy gjerne for dem. Nå skal vi ta avgjørelsene sammen med pasientene, sier Goldacre.
Derfor er det viktigere enn noensinne at det allmenne publikum er skikket til å delta i diskusjoner om risiko.
– Folk trenger ikke nødvendigvis mer informasjon om den enkelte behandlingsform, men ferdigheter til selv å vurdere om noe er sunt eller skadelig.
– Hvordan gå frem for å oppnå dette?
– Det er jo et kolossalt mål! Og vi vil aldri helt lykkes. Men det er en masse småting vi kan gjøre. Først og fremst gjelder det å få den evidensbaserte medisinens grunnleggende prinsipper inn i skolen: Hva er en randomisert klinisk utprøvning med kontrollgruppe? Hva betyr det å si at den er randomisert, eller at den er blindet? – Alt dette!
Og det er mer:
– I tillegg bør alle lære hvordan man utfører epidemiologiske obeservasjonsstudier, altså den typen studier vi gjennomfører når kliniske utprøvninger er umulig, som når vi undersøker sammenhengen mellom kosthold og helse, eller når vi vil se på mulige skadevirkninger av en vaksine etter at den er tatt i bruk, sier Goldacre.
Han insisterer på at alt dette er enkelt.
– Det tar ti minutter å forklare, og det er høyst relevant i folks liv.
Homøopati. For Goldacre er homøopati det perfekte utgangpunkt for å forklare grunnprinsippene i evidensbasert medisin. Gjennom historien om homeopatenes «medikamenter», som altså ikke inneholder noen virkestoffer, får han sagt mye om hvordan ordentlige medisiner fungerer, om hvordan de kan testes, og om placeboeffekten. Ikke minst kan han fortelle om – og dette er blant Goldacres favorittøvelser – alle de forskjellige triksene som brukes for å få det til å se ut som om man har vitenskapelig ryggdekning når man egentlig ikke har det.
– Homeopatene nøyer seg ikke med bare å håndplukke dårlig utførte tester som viser resultatene de liker. De prøver seg i tillegg på oppsummeringer av all tilgjengelig data på feltet. Det vil si: De later som om de teller opp undersøkelser på et felt, og sier ting som at «det har vært 150 tester av homeopati og 60 av dem var positive». Som om det var en fornuftig måte å gjøre det på! Ved å ta tak i dette får jeg en flott mulighet til å snakke om hva en ordentlig systematisk meta-analyse er for noe, sier Goldacre.
Manipulerende legemiddelindustri. I underkant av en halv million personer i 25 land har kjøpt Bad Science siden den utkom i 2008. Boken følger det forfatteren selv beskriver som et naturlig crescendo: Det begynner med ting som «tåpelige» rensende fotbad og rynkekremer, går videre via virkningsløs homøopati og unødvendige kosttilskudd, som antioksidanter, før vi ender opp med det forfatteren mener er det virkelig kritiske: legemiddelindustriens kyniske manipuasjon av økosystemet for vitenskapelig publisering og – verst av alt, virker det som: uansvarlige medier som sprer unødig skrekk i befolkningen, med døden til følge.
Ph.d på brevkurs. Han har hisset på seg mange gjennom de åtte årene han har hatt spalten i The Guardian, blant annet den britiske matguruen og tv-kjendisen Gillian McKeith. Goldacre avslørte at ph.d-graden hennes var et amerikansk brevkurs, og gikk samtidig online og sørget for at den døde katten hans, Hettie, for 60 dollar ble tatt opp i den samme profesjonsforeningen som henne. McKeith ble senere fradømt retten til å kalle seg «doktor».
I 2008 ble Goldacre og The Guardian saksøkt etter at han i flere kritiske artikler omtalte forretningsmannen Matthias Rath, som tjente seg rik på å selge vitaminpiller til aids-syke i Sør-Afrika.
– «Bullshit er i ferd med å bli et ekstremt viktig folkehelsproblem,» skriver du. Hva legger du i det?
– Det er jo sant. Mainstream-media villeder oss rutinemessig. Det er en tragedie at medisinerne i akademia, og de som styrer med folkehelse, ikke anerkjenner at man er nødt til å gå ut mot dem som sprer desinformasjon, sier Goldacre.
Fryktspredende journalister. Villedende journalistikk er en viktig skyteskive i avisspalten. Verstingen er tabloiden The Daily Mail, som han skriver kontinuerlig har gående «en ontologisk kampanje for å dele alle verdens ikke-levende objekter inn i ting som enten fremkaller eller motvirker kreft.»
Og ikke minst må scaremongering journalists ta mye av skylden for vaksinemotstanden som har ridd Storbritannia de siste årene. Frykten for at MMR-vaksinen skulle forårsake autisme spredde seg gjennom tabloidene etter at det viktige tidsskriftet The Lancet i 1998 trykket en artikkel som skulle antyde en slik sammenheng. Men undersøkelsen var dårlig utført og bare basert på tolv pasienter – meningsløst få. Hadde folk visst litt mer om statistikk ville de selv kunne fastslå at det ikke var noen grunn til å ta dette så alvorlig, mener Goldace.
Han sier det er et problem at så få av dem som arbeider i media har naturvitenskapelig bakgrunn. «Spesielt ille» er det at sjefene ikke skjønner seg på vitenskap.
– Det er langt mindre sannsynlig at vi blir servert opplagt feilaktige nyheter om sport eller politikk. Dette er nemlig emner redaktørene kan noe om, og de kjenner det derfor i magen når de gjør feil. Forskningsstoffet får en dårlig behandling fordi de som styrer nyhetene er uinteresserte, sier han.
Kvakksalvere. Goldacre, som er utdannet psykiater, arbeider nå på en ny bok, denne gang om legemiddelindustrien (en oppføring på Amazon tyder på at den får tittelen The Drug Pushers). Akademisk fanteri og manglende gjennomsiktighet undergraver dessverre tilliten til vitenskapelig metode og evidensbasert medisin.
– Kvakksalverne og den farmasøytiske industrien liker å tro at de er veldig forskjellige fra hverandre, men jeg synes det er interessant hvor mye de har til felles. De benytter de samme triksene, bare at legemiddelindustrien er mer sofistikerte, sier Goldacre.
Ønsker lovendringer. I TED-foredraget nevner han flere eksempler på teknikker som benyttes når nye medisiner skal lanseres, blant annet at man kan teste høye doser av et medikament mot lave doser av et annet for lettere å få et resultat man liker. Goldacre hevder at akkurat dette skjedde da en ny generasjon antipsykotiske medikamenter ble introdusert for tyve år siden: Ved å gi testgruppen som fikk de gamle medisinene «latterlig» høye doser fikk man det til å fremstå som om de nye pillene hadde færre bivirkninger.
Han trekker også frem statistikk som skal vise at det er fire ganger mer sannsynlig at industrifinansierte utprøvninger viser positive resultater enn uavhengige. Paradoksalt nok er det samtidig slik at industriens tester stort sett er bedre organisert og gjennomført enn de uavhengige, ifølge Goldacre. Dette skyldes såkalt publication bias: legemiddelindustriens skjeve og manipulative publiseringspraksis. Forfatteren mener dette er det største problemet i medisin i dag, og har tatt til orde for lovendringer for å sikre at alle relevante data fra kliniske utprøvninger blir offentliggjort.
Ett eksempel: Det uavhengige Cochrane-instituttet nektes tilgang til data fra tester av influensamedisinen Tamiflu, som myndigheter verden over har kjøpt inn i enorme mengder i tilfelle en pandemi. Dermed kan vi ikke være trygge på at medikamentet er nyttig nok til at det egentlig er verdt pengene.
Nerdens evangelium. – Jeg blir av og til trist fordi jeg ikke kan få flere av dem som skriver om vitenskap på nett til også å skrive om den farmasøytiske industrien. Men jeg skjønner dem jo. For selv om det er viktigere å skrive om hvordan legemiddelindustrien misbruker data enn om alternativ medisin, så er det jo mye kjedeligere, sier Goldacre.
– Hvorfor det?
– Når du kommer med fullstendig legitim kritikk av kvakksalvere eller homeopater, dukker de straks opp i kommentarfeltet på bloggen din, på twitter eller på avisens debattsider, og de oppfører seg ubeskrivelig dårlig, med elendige argumenter, med løgner; de siterer ikke-eksisterende bevis, siterer forskning som sier det motsatte av hva de later som om den sier, og så videre. Det blir en fun fight! Legemiddelindustrien er ikke like fargerik.
Goldacre kaller seg en «nerd evangelist».
– I boken sier du at «å forsømme nerdene vil koste samfunnet dyrt». Hva mener du med det?
– Mange med naturvitenskapelig bakgrunn arbeider ikke selv med forskning. Jeg tenker at hvis vi kan sørge for å ha litt nerdeinnhold i kulturen, som holder nerde-egenskapene deres friske og levende og får dem til å føle seg relevante, ja, så er det en mektig ting. Delvis fordi det er med på å holde folk tenkende og innovative, men også fordi det gjør det mer sannsynlig at barn og unge blir interessert i vitenskap.
I god nerde-ånd har Goldacre tatt til orde for at dataprogrammering bør bli et skolefag.
– Vi underviser i Word og Excel, og lærer slik ungene å bli gode konsumenter. Men vi lærer dem ingenting om hvordan man programmerer datamaskiner. Store deler av våre liv er definert av programvare, og hvis vi ikke vet noe om hvordan den virker, blir vi slaver av den, definert av andre. Vi er nødt til å anerkjenne at du er nødt til å være nerd for å kunne forholde deg meningsfylt til et høyteknologisk samfunn som vårt.
jkt@morgenbladet.no
Ingen kommentarer