Tematisk utforsker han dypet av det menneskelige drama. Teknisk er han på nivå med de gamle mestrene.
I USA feires Nerdrum som en New Old Master og er innkjøpt av tretten museer, blant annet The Metropolitan Museum of Art. Han er et idol for en ny generasjon figurative malere og inviteres regelmessig til å holde masterclasses ved de beste figurative utdanningsinstitusjonene i USA. Han inspirerer filmskapere i Hollywood og dansekompanier i San Francisco og Sydney. I vår hadde han en stor utstilling i Tyskland – nå en stor utstilling i Sverige.
I vårt lille land er situasjonen en annen.
Nerdrum har fått massiv motbør fra norske kritikere siden debuten i 1964. I Norge har kritikerne vunnet. Nerdrum er knapt innkjøpt til statlige samlinger, har ikke fått offentlige utsmykningsoppdrag, og stilles knapt ut. Da et professorat i figurativt maleri endelig ble opprettet, ble Nerdrum forbigått.
Hva skyldes denne massive motstanden? Er det hans person? Hans formspråk? Hans tematikk? Ifølge Nerdrum selv er han kunstpolitisk forfulgt i Norge fordi han maler kitsch, ikke kunst.
Kitsch, ifølge Nerdrum, er alvorlig, sentimental og sanselig, og den handler om evige menneskelige problemer. Den er aldri ironisk, aldri distansert. Kitschmaleren vil gjengi det nakne åpne ansikt, solnedgangen, og levende hud. Det finnes god og dårlig kitsch og dyktighet er et avgjørende kvalitetskriterium (Hva er kitsch? 2000). Dette er en revisjonistisk lesning av modernismens teori der kitsch – det patosfylte figurative uttrykk – sidestilles med «det onde i kunstens verdisystem». Forfatteren Hermann Broch mente at kitschmakeren ikke kan bedømmes etter estetiske standarder, fordi han er «etisk fordervet, en kriminell» («Evil in the Value-System of Art» 1933), mens kunstkritikeren Clement Greenberg kalte kitsch «kvintessensen av alt som er falskt i vår tid» («Avant-Garde and Kitsch» 1939).
I essayet «Avant-Garde and Kitsch» forklarer Greenberg hvorfor det figurative maleriet er forbundet med vulgus, mens abstraksjon tilhører den utdannede klasse. Kitsch avhenger av imitasjon av virkeligheten, og «det forteller en historie», i motsetning til abstraksjon som fokuserer på linjer, former og farger uavhengig av virkeligheten. Kitschmaleriet, eksemplifisert ved Ilya Repin, er umiddelbart tilgjengelig, mens abstraksjon, eksemplifisert ved Pablo Picasso, krever intellektuell refleksjon. Den enkle bonde foretrekker kitsch, mens det dannede menneske foretrekker abstrakt kunst.
Fordi kitsch er tilgjengelig for folk flest, kan det brukes til å manipulere massene, og Greenberg fremhever det patosfylte figurative uttrykk som nazistenes, fascistenes og stalinistenes offisielle smak. Figurasjon er ikke bare ukultivert, det er også uetisk. Avantgardens abstraksjon representerer derimot frihet, demokrati og sosialt fremskritt.
Figurativt maleri forbindes i etterkrigstiden med noe skittent, uærlig og umoralsk – et rykte det ennå ikke er blitt kvitt. Disse fordommene finnes fortsatt og kommer til uttrykk i Stig Andersens kritikker (Aftenposten 19. juli, 2011; Morgenbladet 7. oktober, 2011) der han hevder at Nerdrums bilder er «en del av propagandakulturens Blut und Boden». En logisk kortslutning. Nerdrums malerier kan ikke sammenlignes med nazikunst, og selv den sløveste penn bør klare å formulere mer kreative invektiver. Selv med en elementær kunsthistorisk forståelse og et overfladisk kjennskap til Nerdrums billedverden er det åpenbart at hans pissende og dritende kvinner, de aldrende og de amputerte, de tvekjønnede og døde, og ikke minst proliferasjonen av peniser, raskt hadde plassert ham på listen over entartete Kunst. Hadde Nerdrum levd i Nazi-Tyskland, hadde hans bilder ikke havnet på Hitlers kontor, men på bålet.
Figurasjon var ideologisk suspekt i etterkrigstiden, og modernismens ikonofobi grep om seg. Angsten for realistisk representasjon kom blant annet til uttrykk i retninger som Cobra og Art Brut, der det primitive og barnlige ble opphøyet og det ufaglærte utrykket, deskilling, ble idealet. Disse impulsene nådde Norge, og på 1960-tallet fikk modernismen sitt gjennombrudd. Nerdrums gammelmesterlige teknikk og billedretoriske strategier sto i sterk kontrast til modernismens fokus på abstraksjon og flate. 60-tallet var modernismens glanstid i Norge. Visst fantes det andre malere med figurative tendenser – som Frans Widerberg, Knut Rose og Bjørn Ransve – men disse pendlet mellom figurasjon og abstraksjon. Det var ingen som var så konsekvent anti-modernistisk i sin teknikk, sitt formspråk og sine narrative ambisjoner som Odd Nerdrum med sitt gammelmesterlige prosjekt. Det fikk han svi for.
Kritikken av Nerdrum har vært hard, iblant vitriolsk. I sin aggressivitet er den ubehagelig lesning. Modernismen og postmodernismen er død. Alt er tillatt i vår pluralistiske kunstverden, hevdes det fra kritikerhold. Applausen for Bjarne Melgaards lefling med pedofili og massemordere er bevis godt nok. Mange figurative malere er stuerene – eksempelvis John Currin med sin satire og Lucian Freud med sin kliniske observasjon. Begge dyktige malere, begge uten patos, og ingen av dem kitsch. Det patosfylte figurative utrykket, kitsch, sliter fortsatt, særlig i Norge.
I dag er kritikken av Nerdrums formspråk mindre kaustisk, men enda krassere av hans person. I Nerdrum-debatten på Kunstnernes Hus (Morgenbladet 7. oktober) mante kurator Lars Toft Eriksen ved Stenersenmuseet fornuftig nok til «en mer nøktern debatt, hvor Nerdrums kunstnerskap vurderes ut ifra dets historiske og kulturelle kontekst». Likevel undergraver han effektivt sitt eget poeng ved gjentatte ganger å referere til Nerdrums «paranoide iscenesettelse». På samme måte skjemmes en ellers sober gjennomgangen av Nerdrum-resepsjonen fra sjefskonservator ved Henie Onstad Kunstsenter, Caroline Ugelstad, av innledningen, der hun spør om vi er «gisler for Nerdrums grandiose selvoppfatning». Riktig uggent blir det når hun avslutter med å ønske posøren god tur inn i solnedgangen.
Forestillingen om Nerdrum «som uærlig i seg selv», sier kunstsosiolog Dag Solhjell, «deles av store deler av det norske kunstfeltet», og Solhjell påpeker at dette «kan medføre en fare for hans rettsikkerhet». Jeg deler hans bekymring, for om vi er gisler for Nerdrum-myten, er vi også gisler for kritikken.
Loven skal være lik for alle. Justitia har bind for øynene, men hun er ikke døv. Hun hører litanien like godt som oss andre: overmennesket, provokasjonen, performanceartisten, underholdningsartisten, sjamanen, mediedyret, mystikeren, mediepersonligheten og posøren. Det er en lang liste av Nerdrums epiteter i Morgenbladet 7. oktober, men kun et kort utdrag av den kritikken som er blitt Nerdrum til del i Norge gjennom snart femti år.
Kritikere og kuratorer har makt over et skapende menneskes liv og karriere. Kritikk har en virkningshistorie. La oss håpe historien ikke ender med at Norge putter sin største maler etter krigen i fengsel. Gitt hvordan Norge til nå har behandlet ham, er det en altfor selvfølgelig slutt.
Therese Sjøvoll er kunsthistoriker og doktorand ved Avdeling for kunsthistorie og arkeologi, Columbia University, New York.
Ingen kommentarer