«Ikke ille» og «helt forjævlig»

Sitatet er fra dagboken min fra den første innleggelsen min på psykiatrisk.
Jeg har nå vært profesjonell gærning i seks år. Jeg har hatt ni psykologer og tre psykiatere. Jeg har vært pasient ved fire ulike distriktspsykiatriske sentre og har hatt ni sykehusinnleggelser på tre forskjellige psykiatriske sykehus. Jeg har rett på antipsykotiske medisiner på blåresept. Jeg har fire ulike diagnoser, avhengig av hvilken del av behandlingsapparatet du spør. Jeg skriver ikke denne teksten som fagperson, men jeg liker å tro at jeg har noe å si likevel. Når du diskuterer tvang og psykiatri, diskuterer du livet mitt.

Marit Slotnæs etterlyser i Morgenbladet 24. juni noen som har positive opplevelser med tvang, og jeg tenkte jeg skulle svare henne på det. Tvangsopplevelsene mine kan deles inn i to kategorier: «Ikke ille» og «helt forjævlig». Hva kjennetegnet tvangen som ikke var «ille?» Det skjedde i en setting der jeg kjente behandleren, kjente meg trygg og følte meg sett. Et lavmælt, men bestemt «Beklager Ida, men du kan ikke gå hjem sånn som du er nå» fra psykologen du snakker med hver dag, fremstod som rimelig oppførsel. Selv om det var frustrerende å bli overkjørt, skjønner den versjonen av meg som kan skrive en sammenhengende tekst at den versjonen av meg som ikke har sovet på fire døgn ikke vet sitt eget beste. Hovedpoenget mitt er at for at en tvangsinnleggelse skal oppleves som «ikke ille», må du ha et godt forhold til behandleren din: Hvis psykologen ikke ser meg, hvordan skal hun kunne se om jeg er ved mine fulle fem eller ei?

Min «helt forjævlige» opplevelse hadde jeg på et lite sted på Østlandet. Jeg var der på ferie, ble dårlig og la meg inn - frivillig. Det var bare at det sto «tvang» i papirene mine da jeg kom. Jeg antar at det var for å spare dem for jobb. Jeg ble ønsket velkommen av to enorme aper av noen securitasvakter som sa de måtte kroppsvisitere meg. Jeg spurte om en kvinnelig pleier, siden jeg ble utsatt for en overfallsvoldtekt som tenåring og takler den typen mannekontakt dårlig. De så på meg som om jeg snakket gibberish, tok meg i politigrep og tvang av meg klærne. Jeg hadde sluttet å være menneske og blitt en vanskelig, psykiatrisk pasient. Da jeg endelig fikk snakke med en psykiater, tok han for gitt at alt jeg sa var løgn.

«Hva jobber du med?»
«Forfatter, jeg holder på med en bok ? »
«Ja visst, ja. Og det vil du at jeg skal tro?»

Timen sluttet med at jeg skrek ut navnene på alle redaktørene jeg visste om i Aschehoug forlag og forlangte at han skulle ringe dem og få bekreftet at jeg fantes. Men jeg var jo bare en vanskelig, psykiatrisk pasient han kunne få pleierne til å slepe inn på rommet. I journalen min står det at «pas. er aggressiv og truende».
Heldigvis fikk jeg dem til å overføre meg til mitt vanlige galehus i Oslo, som opphevet tvangsvedtaket. Etter at jeg kom ut, blogget jeg om opplevelsen. Jeg fikk kommentarer fra flere andre som hadde vært innlagt på samme avdeling, og beskjeden var at det ikke var hyggelig å være der frivillig heller. «Det var kjempeskummelt å være der,» skrev en jente. «Det var en pleier som bare fulgte etter meg hvor enn jeg gikk! Han sa aldri noe. Ikke bra når du er paranoid!»

Kommentaren hennes gjorde meg lurere: Da jeg var innlagt på mitt faste, omsorgsfulle vestkantgalehus, hadde jeg også en pleier som «fulgte etter» meg overalt. Det var bare at pleieren snakket med meg, hentet kaffe, spurte om jeg ville en tur på Narvesen og lot meg få gå på do i fred, selv når jeg hadde «ekstra tilsyn». Denne blandingen av medmenneskelighet og pragmatikk, gjorde at «pas.» ble langt mindre aggressiv og truende enn da en sykepleier på det andre sykehuset insisterte på at han MÅTTE være med meg inn på do. Selv det å ha sin egen kontaktperson kan bli traumatisk om du ikke blir sett. Det behøver ikke være tvang involvert.
Dette poenget kommer tydelig frem i Solrun Hauglums masteroppgave Helsehjelp med tvang: Ei kvalitativ studie av norske vedtaksdokument. Istedenfor å se på hvor mange som blir tvangsinnlagt og hvor, har Hauglum sett på hvordan leger og sykepleiere formulerer seg når de tvangsbehandler noen. Hun viser hvordan språket i tvangsvedtaket speiler ansattes holdning til pasienten. Et eksempel fra et sykehjem:

Teksten over beskriver en vanskelig situasjon. Det betryggende med teksten er at de som utfører tvangen, prøver å se og trøste den det gjelder. Hvilke vanskelige situasjoner skjuler seg bak vedtakstekster som «Kodelås på dør» eller «Det anses nødvendig å knuse tablettene til pasienten»? Storparten av vedtakene i Hauglums materiale er løsrevne setninger og enstavelsesord. De er skrevet for hånd og nesten uleselige. Pasienten er som regel ikke-eksisterende i teksten, og sjelden nevnt ved navn. Helsepersonellet bruker passivt språk og fraskriver seg ansvar. Hauglum viser at i storparten av vedtakene, slutter både leger og pasienter å være mennesker, rent språklig sett. Igjen står ord som «belte» og formuleringer som «Det anses nødvendig. Hvilken pasient vil du være om du må velge?

Jeg har vært innlagt på sykehus der jeg er blitt sett som menneske og på sykehus der jeg er blitt redusert til en ansiktsløs, vanskelig pasient, men det holder ikke å si at noen sykehus er gode og noen sykehus er dårlige. Ikke alle pasientene på vestkantgalehuset mitt blir behandlet som folk. Snakker du dårlig norsk, blir du ikke sett slik jeg blir sett. Jeg kommer fra samme sfære som den høyt utdannede psykologen min. Jeg legger bort fredrikstaddialekten og snakker klingende riksmål i møte med det offentlige. Jeg glemmer aldri å vaske meg, uansett hvor dårlig jeg blir. Jeg begynner ikke å mumle usammenhengende. Jeg er kanskje gal, men jeg er ikke «rar» i personalets øyne.
Det handler om klasse: Som den gamle, sinte damen skrek etter en pleier på vestkantsykehuset mitt: «JEG ER IKKE DEPRIMERT! JEG HAR BARE IKKE ET STED Å BO!» Hun ble tvangsinnlagt etter å ha slått en sykepleier på legevakten. Hun møtte lite forståelse fra psykologen for at hun kunne være et hespetre uten å være psykotisk.

Samme sommer sitter jeg hele natten på legevakten med bestevenninnen min. Hun har gitt bort kjæledyrene sine, spart på Rohypnol et halvt år og forsøkt å hoppe ut av vinduet på jobben sin. Jeg er den kjipeste, mest brutale vennen i hele verden og har tvunget henne hit for å få henne tvangsinnlagt. Jeg har tenkt å sitte på henne til galehuset tar henne inn. Men venninnen min er så sleip. Hun har dyre jeans, fin frisyre og er så samlet og overbærende når legen kommer at vi blir spyttet rett ut. «Neste gang jeg skal få noen tvangsinnlagt,» tenker jeg, «må jeg skamklippe dem og tegne dem i fjeset først.» Venninnen min kan være så suicidal hun vil så lenge hun har språket til å beskytte seg. Svaret på «Er det for lett å bli tvangsinnlagt?» og «Er det for vanskelig å bli tvangsinnlagt?» er «Ja».

Språket mitt har alltid beskyttet meg mot den delen av tvangsbehandlingen jeg har vært mest redd for - tvangsmedisineringen. Et eksempel: Klokka er åtte, og sykepleier med medisinansvar kommer med de nye pillene de har bestemt at jeg skal ta. Jeg er fortsatt bakfull etter gårsdagens pille, og når hun kommer med saftglasset, rister jeg på hodet. «Du,» sier jeg. «Jeg ble så vanvittig sløv av dem. Jeg har ikke klart å lese i hele dag. Det kjennes ut som om bokstavene renner nedover arket når jeg prøver. Jeg får det ikke noe bedre om jeg ikke kan lese.» Hun nikker og smiler. «Det går bra» sier hun. Hun skjønner kjempegodt. Fatima tvers over bordet ser opp. Kan hun også slippe? Hun har gått opp ti kilo de siste to ukene, bena kjennes som bly, hun sover på dagen og er våken hele natten. Men sykepleier setter øynene i Fatima og ser hardt på henne mens hun svelger pille etter pille. «Det kommer ikke på tale!»

Og her kommer jeg til delen av psykiatrien jeg er mest skeptisk til: Marcia Angells har et essay om psykiatri i The New York Review of Books som strekker seg over to nummer, og som erklærer antidepressiva som uten effekt. Heller ikke antipsykotiske medisiner kommer godt ut av det. Angell, som er tidligere redaktør av New England Journal of Medicine, henter argumentasjonen sin fra boken The Emperors New Drugs av Irving Kirsch. Boken er en gjennomgang av et rekordhøyt antall studier av antidepressiva, og ikke bare de publiserte studiene. Kirsch har også klart å hente ut de ikke-publiserte undersøkelsene som legemiddelfirmaene har måttet levere til det amerikanske medisin- og mattilsynet, og funnet ut at storparten av studiene som har et negativt resultat, aldri har sett dagens lys. De nye tallene han får, viser at de bare fungerer marginalt bedre enn placebo. Effekten er så liten at den er klinisk meningsløs, og den forsvinner helt når Kirch justerer for den ekstra placeboeffekten han mener kan oppstå når testpasienter som får bivirkninger skjønner at de er i gruppen som får ekte medisin. Konklusjonen blir at den eneste reelle virkningen av medisinen din, er bivirkninger. Resten er homøopati.

Angell ser også nøyere på den vitenskapelige metoden bak forklaringene på hvordan psykiske sykdommer oppstår. Ta meg, for eksempel: Jeg er blitt forklart at når jeg er blitt psykotisk, er det fordi hjernen min produserer for mye dopamin. Derfor vil psykiateren min at jeg skal ta et dopaminhemmende stoff, også kjent som en antipsykotisk medisin. Problemet med denne forklaringen er at den er basert på en undersøkelse som viser at pasienter som får antipsykotisk medisin, produserer mindre dopamin. Angell sammenligner logikken med å konkludere med at feber kommer av en mangel på Paracet.
Det skumleste er imidlertid at selv om man ikke kan påvise at hjernekjemien er forskjellig hos en psykotisk person og en frisk person, har man kunnet påvise at hjernen til en person som har tatt antipsykotisk medisin fungerer annerledes enn hjernen til noen som ikke har tatt antipsykotisk medisin. Å stå på en dopaminhemmer lenge fører til økt dopaminproduksjon, i tillegg til alle de andre bivirkningene du får av medisinene. Det betyr at om jeg hører på legen min, kan jeg potensielt skade meg.
For at noen skal kunne holdes på tvang, må man dokumentere at det har en behandlingsfunksjon. Hva slags behandling er det å sette folk på medisiner hvis man har et så tynt grunnlag for å kunne si at det faktisk hjelper pasientene? Psykofarmakaskandalen er i gang i USA, og jeg tror at om denne debatten skal bli relevant, kan vi ikke bare diskutere tvang; vi må også snakke om tvangsmedisinering. Legenes første bud er «Do no harm», og når vi vet at bivirkningene er fæle og effekten diskutabel, burde det ikke være så vanskelig.

Så er spørsmålet: Hva skjer neste gang jeg blir dårlig og nekter å ta antipsykotisk medisin? Vil jeg bli møtt med at jeg mangler «samtykkekompetanse» og ikke vet hva som er best for meg, fordi jeg har en uvane med å lese amerikanske tidsskrifter? Uansett må jeg passe på å bo et sted i Oslo som gjør at jeg sogner til et psykiatrisk sykehus som ikke begår plenty med overgrep, uavhengig av om de har rett til å bruke tvang eller ei.
Jeg synes spørsmålet «Ja eller nei til tvang?» er fjernt fra de reelle utfordringene i psykiatrien. Helsepersonell som slutter å se på pasienter som mennesker, finnes uavhengig av om vi forbyr tvangsbruk i morgen. Og det mest presserende spørsmålet er ikke om vi skal ha lov til å forhindre folk fra å ta livet av seg om de vil det selv: Det er om store deler av tvangsbehandlingen egentlig kan kalles behandling. Bør vi ha lov til å tvinge folk til å ta medisiner som har alvorlige bivirkninger og som har like lite å vise til av effekt som alternativ medisin? Tja til tvang, nei til tvangsmedisinering.

PS: Alle navn og steder er diktet om på av anonymitetshensyn. Ida Jackson er blogger og faglitterær forfatter.

Tvang i psykiatrien