Trusselen om muslimsk invasjon av Europa har fått mye velfortjent oppmerksomhet den siste tiden. Men vi må passe oss for at andre problemer får vokse seg enda større i skyggen av islam. Vi må våge å ta debatten om det største demografiske eksperimentet i vår tid – importen av islendinger.
I databasene til Statistisk sentralbyrå finner man sjokkerende tall bak den politisk korrekte fasaden. Befolkningen av islandsfødte og deres etterkommere er et eksempel. I 2009 bodde det 3 749 islendinger i Norge. Bare to år senere bor det nå over 6 000, en økning på over 60 prosent.
Statsmakten nekter å lage prognoser og fremskrivninger for denne gruppen, selv om den har desidert størst vekst av alle innvandringsgruppene i Norge. Heldigvis har moderne teknologi fratatt myndighetene monopol på sannheten. Takket være nyoppfunne anerkjente matematiske metoder for eksponentiell vekst kan vi selv avdekke sannheten:
• I 2021 vil antallet islendinger ha vokst til 64 397, like mye som hele Drammen.
• Antallet islendinger i Norge vil passere én million i 2030.
• I 2051 vil det være 72 millioner.
Slik kommer islendingene i flertall i løpet av 20 år, med mindre kursen endres umiddelbart. Hvordan kan dette skje? Har noen spurt det norske folk om de ønsker disse islendingene hit?
Den ubehagelige sannheten: I 1971 opprettet regjeringene en egen organisasjon kalt «Nordisk ministerråd». Under dekke av «konferanser» i denne organisasjonen har skiftende regjeringer lagt landet åpent for ubegrenset import av islendinger. Via denne organisasjonen har våre eliter blant annet inngått «Helsinkiaftalen», et dokument som avslører våre politikeres egentlige intensjoner. I avtalens artikkel 3 står det:
«Avtalepartene skal søke å lette adgangen for statsborgere i et nordisk land til å oppnå statsborgerskap i et annet nordisk land.»
Det finnes også en lang rekke andre avtaler og overenskomster. Tonen er gjennomgående positiv til islendinger, og det legges mye vekt på import og utveksling av kultur. Ikke ett kritisk spørsmål blir reist. Det har, av naturlige årsaker, vært helt nødvendig å holde disse avtalene unna all demokratisk innflytelse.
Det er blitt pekt på at veksten i import av islendinger henger nøye sammen med landets mislykkede økonomiske politikk. Fjörðmaðurinn, en anerkjent analytiker på internett med millioner av lesere, mener at hele finanskollapsen kan ha vært en såkalt false flag operation for å trekke oppmerksomheten bort fra den demografiske planen. Dette stemmer godt med det ubestridelige faktum at majoriteten av islendinger som kommer til Norge, er økonomiske lykkejegere på jakt etter jobb langs norskekysten.
Men vil de komme i fred? Ingenting tyder på det. Fremtredende historikere har pekt på at islendingenes kultur er fundert på hat mot Norge. Allerede på 900-tallet fremhever historiske kilder hatet mot den norske kongen som det viktigste fellestrekket i islandsk politisk kultur. Den norske annekteringen av Island i 1258 ligger også som et åpent sår i islandsk nasjonalfølelse.
Islandsk kultur og skikk er blodig, og vold har vært en dominerende måte å løse konflikter på. Det sier sitt at landets grunnlover fastslo en eneste betingelse for å få være tingmann: at du ledet blodige ofringer på hjemgården din. Politisk vold er heller ikke ukjent for islendingene. Brannstiftelser og biskopdrap var normale hendelser da islendingene fikk styre seg selv mot slutten av 1100-tallet.
Det er videre ingen tilfeldighet at islendingene holder Jón Sigurðsson for folkehelt. Han ble en udødelig skikkelse i 1851, da hans slagord «Vi protesterer alle!» (vér mótmælum allir) oppildnet bevegelsen hvis mål var å rense Island for dansk og norsk kongedømme og kultur, og gjeninnføre styringsformene fra 1100-tallet. Er vi så naive at vi tror den samme prosessen ikke kan skje her: at kong Haakon Magnus landsforvises?
Islendingene har besvart dette spørsmålet på en tydelig måte: De hyller Sigurðsson med portrett på pengesedler og frimerker – frimerker som meget godt kan settes på postkort med Norge og Danmark som adresse. Mens vi underkues og oppfordres til «toleranse», spyr den islandske staten ut slik hatpropaganda mot våre statsoverhoder.
Snikislandiseringen av Norge er et mangehodet troll. Har du for eksempel lagt merke til at det har kommet et nytt meieriprodukt på din lokale, norske butikk? Skyr, heter det, og er et islandsk produkt. Det kan virke tilforlatelig, men slik arbeider multikulturmarxistene. Vi påtvinges islandsk matkultur, basert på middelalderske metoder for behandling av meierivarer.
På Island finnes egne organisasjoner som arbeider kontinuerlig for å indoktrinere nye islendinger med de nødvendige ferdighetene for å bli invasjonens fortropp. Disse organisasjonene, på islandsk íþróttafélag, oversettes i den politisk korrekte litteraturen som «idrettslag». I virkeligheten er de så mye mer.
Vålerengas spiss Veigar Páll Gunnarsson er for eksempel lavere enn 95 prosent av islandske menn. Mens vanlige islendinger er over to meter høye og har lang erfaring fra bruk av tungt utstyr på fiskebåt, er det stuttjukke Gunnarsson nordmenn forbinder med Island.
Er det noen som tror det er tilfeldig at Gunnarsson får en helside (VG, 1. september) om hvordan man oversetter norske fotballuttrykk til islandsk? 95 prosent av journalistene i massemediene er positive til islendinger. I flere aviser, deriblant Klassekampen, finnes det sågar journalister av islandsk herkomst. Det kan også forklare at det ikke er skrevet et eneste kritisk ord om islandsk innvandring i norske massemedier. Mens politikerne hyller ytringsfriheten med den ene hånden, hjelper de mediene å kneble oss sanntenkere med den andre.
I 2010 startet islandske statsgeologer den såkalte «vulkanen». Askeskyene som fulgte var et direkte terrorangrep på europeisk luftfart, designet for å ramme vår økonomi. Likevel hørte vi ikke et kritisk ord fra våre eliter. Det hele ble bortforklart som «geologi».
Feministene og de politisk korrekte kulturmarxistene bruker alle midler i kampen for å normalisere det islandske. Statsstyrte organer som Språkrådet brukes for å gjøre norsk mer likt gammelnorsk. På Universitetet i Oslo tilbys egne «nordiske studier» med fordypning i «norrønt», men ikke «norske studier» med fordypning i bokmål. Statskanalen spiller musikken til Björk og Sigur Rós. I læreplanene er det nå ingen krav til at ungene skal kunne noe om den politiske voldskulturen på ellevehundretallets Island. Tvert om er det sterke føringer for at ungene skal indoktrineres med positive holdninger til alt som er nordisk og norrønt.
Slik forberedes den nye tid under islandsk overherredømme. Drømmen fra Sagaøya blir til marerittet Norvegisland. Nå må Ola Nordmann våkne!
PS: Fremskrivningene viser at det i 2068 vil være syv milliarder islendinger i Norge. På vegne av vanvittig mange nordmenn, og på grunn av vanvittig mange islendinger: Det er alarm!
Sigve Indregard er bachelor i realfag og jobber til daglig i Oslo kommune.
Ingen kommentarer