Som barn pleide Johan F. Storm å ligge våken og gruble. Hvis alt som finnes er materie og materien følger naturlovene, må vel det bety at alt er forutbestemt? At fri vilje bare er en illusjon?
Han minnes at han som 14-åring konkluderte med at jo, slik måtte det være. For om man tar utgangspunkt i en beskrivelse av verden på et gitt tidspunkt, så vil naturens lover bestemme hva som skjer i neste øyeblikk, og så i neste øyeblikk – i det uendelige. Dette resonnementet måtte gjelde også for prosessene i hjernen og derfor var det i naturen intet rom for egentlig fri vilje, tenkte Storm. Selv om han følte seg fri.
– Det var en radikal, uventet og foruroligende konklusjon! sier Storm, i dag 60 år og professor i nevrofysiologi ved Universitetet i Oslo, der han leder forskergruppen Hjernens signaler.
– Jeg visste ikke om noen andre som mente dette, og lurte på om jeg var den eneste som var kommet frem til det. Jeg tenkte at det var en helt sprø idé. Var jeg helt på villspor? Men jeg kunne jo ikke finne noen logisk feil med resonnementet.
Hvem er sjefen? Vi husker Paulus: «Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg.» Og vi minnes fra ex.phil at fri vilje var et tema for hele rekken av tenkere fra Demokrit og Lukretius i filosofisk urtid og fremover.
Og det viser seg at diskusjonen om fri vilje stadig pågår, i opplyste rom, men nå gjerne i støyen fra dundrende magnettomografmaskiner.
– Jo mer vi lærer om hvordan hjernen fungerer, desto mindre tilbøyelig blir man til å tro at et så arkaisk begrep som fri vilje er meningsfylt, skriver Michael S. Gazzaniga i en e-post til Morgenbladet.
Gazzaniga regnes av mange som selve grunnleggeren av kognitiv nevrovitenskap, og er berømt for sin forskning på arbeidsdelingen mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Han har vært en viktig person i de siste tiårenes eksplosive vekst av kunnskap om hvordan hjernen fungerer, en utvikling som ikke minst skyldes fMRI-teknikken, som gjør det mulig å studere hjerneprosesser mens de pågår.
I disse dager utgir han boken Who's in Charge: Free Will and the Science of the Brain.
– Vi kom oss over troen på at jorden var flat, og nå er det på tide å innse at også tanken om fri vilje var en dårlig idé, sier Gazzaniga.
En patologisk hjerne. Allerede Hippokrates plasserte bevisstheten i hjernen: «Gjennom den tenker vi, ser vi og hører vi; skiller det stygge fra det vakre, det gode fra det onde og velbehag fra ubehag», skrev han. Og i dag mener noen hjerneforskere og biologisk orienterte psykologer at de vet så mye om alle de ubevisste og automatiske prosessene som til enhver tid foregår i hodet på oss at de kan fastslå at fri vilje er en illusjon.
Den kjente nyateisten Sam Harris er blant dem som for tiden sprer budskapet. En annen er den unge, hippe forskeren og forfatteren David Eagleman: «Det er mulig fri vilje finnes, men én ting er helt tydelig: Hvis den finnes har den svært lite handlingsrom», skriver han.
Eagleman står bak en av årets største populærvitenskapelige hits i USA, boken Incognito: The Secret Lives of the Brain, og er blant dem som mener nye innsikter fra hjerneforskning og kognitive vitenskaper vil revolusjonere rettsystemet og snart gjøre det «mer kostnadseffektivt, mer humant og mer fleksibelt enn det er i dag».
Behring Breiviks Brain. Bare dager etter 22. juli valgte Eagleman å publisere et innlegg med tittelen «Breiviks Brain» på sine hjemmesider. Artikkelen ble også publisert i engelske Independent, danske Politiken og sveitsiske NZZ.
Her kunne vi lese at Anders Behring Breiviks handlinger er «produktet av en patologisk hjerne».
Forskeren kunne straks avvise alle politiske forståelsesmodeller: «Borgere vil alltid tolke Breiviks handling som et forstyrrende tegn i tiden, en blodig kommentar til forholdene mellom europeere og muslimer. Men handlingen kan i stedet representere et isolert nevralt fenomen, en Rorschach-flekk som enkeltpersoner leser sine egne tolkninger inn i», skrev han.
– Han var fundementalt sett en mentalt syk person som handlet alene og ikke noe «sign of the times», sier Eagleman til Morgenbladet.
Uvanlige tanker. Forfatteren forteller i boken om tilfellet Charles Whitman. I august 1966 tok Whitman seg opp på taket av University of Texas Tower, der han først henrettet to ferierende familier, så en gravid kvinne og hennes kjæreste, fotgjengerne utenfor, ambulansesjåføren: 13 ble drept, 32 skadet, en av dem døde senere av skadene hun fikk.
Ifølge Eagleman fant man følgende notat i mannens skrivemaskin, skrevet kvelden før:
«Jeg forstår i grunnen ikke meg selv for tiden. Jeg er angivelig en gjennomsnittlig og rimelig intelligent ung mann. Men, i det siste (jeg husker ikke når det begynte) har jeg vært et offer for mange uvanlige og irrasjonelle tanker.»
Da politiet gjennomsøkte huset hans, oppdaget de at han også hadde tatt livet av sin mor og knivdrept sin sovende kone.
«Jeg tenkte grundig gjennom det før jeg i kveld bestemte meg for å drepe min kone, Kathy. … Jeg elsker henne høyt, og en bedre kone kan ingen mann håpe på å få. Jeg kan ikke rasjonelt vise til noen bestemt grunn til å gjøre noe slikt.»
I brevet ber han om en obduksjon for om å finne ut om noe kan ha forandret seg i hjernen hans.
«Jeg snakket én gang med en doktor i to timer og forsøkte å få ham til å forstå frykten min for disse overveldende, voldelige impulsene. … siden har jeg bekjempet mitt mentale kaos alene, tilsynelatende til ingen nytte.»
Vi aner konklusjonen: En svulst. Den var ikke større enn en femcentsmynt, men den klemte på amygdalaen – en del av hjernebarken som knyttes til reguleringen av følelsene, til frykt og til aggresjon.
En historie som dette er «ikke uvanlig», påstår Eagleman.
Kjemisk ubalanse. Slike historier kommer på rekke og rad, ikke minst de mer hverdagslige. Parkinsonpasienter som etter å ha fått en ny type medisin plutselig forvandles til tvangsmessige internettgamblere fordi «dopamin-balansen» i hjernen er ute av kontroll, for eksempel.
Moralen i disse fortellingene? Vår adferd kan ikke forstås løsrevet fra at vi er biologiske hjerner, skapt av evolusjonshistorien. Og siden vi ikke selv har valgt faktorene som har preget formingen av hjernen, må vi, ifølge Eagleman, sette spørsmålstegn ved våre grunnleggende ideer om fri vilje og personlig ansvar. Den hjerneorienterte psykologen Simon-Baron Cohen går så langt som å si at vi bør kvitte oss med begrepet ondskap og heller snakke om feil ved det han kaller «empatikretsene» i hjernen.
Nevrofysiologen Colin Blakemore har formulert seg slik: «Det er vitenskapelig sett meningsløst å skille skarpt mellom handlinger som er produktet av bevisst oppmerksomhet og handlinger som er rene reflekser eller forårsaket av sykdom eller hjerneskade.»
Advarer. – Vel, dette er jo ikke akkurat stor tenkning, kommer det tørt fra den norske filosofen Jakob Elster etter at han har lest Eaglemans stykke om Breivik.
Elster er tilknyttet Centre for the Study of Mind in Nature ved Universitetet i Oslo, og er en av få norske filosofer som har arbeidet inngående med det gryende feltet neuro law, som tar for seg nettopp disse spørsmålene.
Den høyprofilerte Stanford-nevrologen Robert Sapolsky har skrevet at «Vår voksende kunnskap om hjernen gjør alle våre forestillinger om vilje, skyld, og når alt kommer til alt, selve premisset for vårt juridiske system til noe dypt suspekt.» Nevrovitenskapen har allerede fotfeste i amerikanske rettssaler, og det forventes at den vil komme til å spille en større rolle etter hvert som man blir bedre til å spesifisere hvordan adferd er produktet av mikroskopiske detaljer i hjernen.
Gazzaniga skriver at hjerneforskningen har mye å bidra med i en rettssal: «Den kan vise ubevisst forutinntatthet hos dommer og jury, påtalemyndigheter og forsvarsadvokater, fortelle oss om hukommelsens og sansenes pålitelighet, … informere oss om løgndetektorers pålitelighet, og blir nå spurt om å bestemme hvorvidt det foreligger formildende omstendigheter, forutse fremtidig adferd og bestemme hvem som vil respondere på ulike behandlinger. Den kan til og med fortelle oss noe om våre egne motivasjoner for å straffe.»
Likevel advarer han nå sterkt mot utviklingen. Han mener hjernevitenskapene har fått slippe til altfor tidlig. Til Morgenbladet sier han at han tror nytten av å skanne en mann som Behring Breivik ville vært liten.
– Hvis hans motivasjoner var psykososiale, tviler jeg på at man ville funnet noe. Hvis de kommer av en hjernelesjon vil problemet uansett bli oppdaget.
Johan Storm tviler på at hjerneskade uansett ville blitt oppdaget uten skanning, men advarer mot at slike bilder kan virke farlig forførende i rettslig sammenheng.
– I realiteten har bildene som presenteres gjennomgått mange trinn av analyse og prosessering. Bildene kan gi et skinn av en vitenskapelig sikkerhet som ikke alltid er der, sier han.
Rettspsykiater Pål Hartvig har interessert seg for problematikken lenge, og har blant annet skrevet om det i Tidsskrift for Strafferett i artikkelen «Ikke gjengjeldelse og fordømmelse, men fortsatt nødvendig kontroll: Bør utviklingen i nevrovitenskap lede til mer straffrihet?». Svaret på dét spørsmålet er et klart «nei», ifølge Hartvig.
– Det går fort mote i disse perspektivene, men jeg tror det har større avansert filosofisk interesse enn allmennfornuftig juridisk interesse. Det er lenge til nevrovitenskapen kan løse strafferettslige problemer.
– Behring Breivik nektet å la seg skanne. Ville vi visst mer dersom han hadde gått med på det?
– Uansett hva en hjerneskanning avslører vil man ikke ut fra det kunne fastslå om en person er psykotisk eller ikke, og i Norge er jo det det eneste relevante ifølge straffeloven. Men om jeg var sakkyndig i Breivik-saken ville også jeg prøvd å få til en fMRI-undersøkelse.
– Hvorfor det?
– Fordi man vil vite mest mulig. Man vil kunne finne ting som kan belyse og bygge opp under den endelige bedømmelsen. For eksempel vil det å finne en svulst under utvikling kunne være med på å forklare en personlighetsforandring, og man kan tenke seg at slike ting kan trekkes inn i en vurdering av formildende omstendigheter. Og det ville jo være interessant å vite hva slags amygdala han har.
Jakob Elster sier slike skanninger har «liten eller ingen strafferettslig verdi i dag».
– Men om man fant et område i hjernen som syntes svært unormalt?
– Hva så? Kriteriene for utilregnelighet går jo på mentale tilstander, og meg bekjent er det per i dag ikke etablert noen presise eller entydige sammenhenger mellom hjernefysiologi og strafferettslig relevante mentale tilstander – i hvert fall ikke tilstander man ikke kan få like god kunnskap om ved andre metoder, sier han.
Både Hartvig og Elster støtter seg til amerikanske Stephen J. Morse, som er jurist, psykiater og psykologiprofessor. Han er en ledende autoritet innen neuro law, og en av dem som maner til moderasjon, blant annet i den ofte siterte artikkelen «Brain Overclaim». Han fremhever at nevrovitenskapen ennå er i spedbarnsfasen og peker på at mange av funnene kun viser korrelasjoner mellom hjerne og oppførsel, ikke årsaksforbindelser.
Morse sier til Morgenbladet at hjerneforskningen først og fremst brukes retorisk i debatten om kriminalitet.
– Overdrivelsene forekommer når ikke-forskere utnytter hjerneforskningens funn til å fremme egne politiske, juridiske eller normative agendaer, og når hjerneforskere begynner å synse om de politiske eller legale implikasjoner på områder der de ikke har ekspertise.
Hjernens gjennomsnitt. Gazzaniga fremhever i boken sin at det er så store individuelle forskjeller mellom hjernene våre at man ikke kan trekke mange klare konklusjoner fra en enkelt skanning. Når man snakker om hvordan visse prosesser og egenskaper er knyttet til bestemte steder i hjernen, er det ut fra et slags statistisk gjennomsnitt. Det er umulig å fastslå om et aktivitetsmønster i en enkelthjerne er avvikende eller normalt, skriver han.
Gazzaniga påpeker også at det som skjer i den mistenktes hjerne når han skannes ikke reflekterer det som skjedde da den kriminelle handlingen ble begått, og at alt fra kaffe og stress til menstruasjonssyklus kan påvirke resultatet. Heller ikke helt åpenbare hjerneskader predikerer adferd – mange oppfører seg jo ordentlig selv om de har svulster både her og der.
– Det finnes jo hundrevis av personer med lesjoner som ikke drives mot kriminalitet. Det er uhyre vanskelig å overføre gruppedata til individer, sier han til Morgenbladet.
Fremtiden. Også Eagleman mener dagens teknologi ikke er til stor hjelp i rettsalen, men mener kriminell aktivitet i seg selv kan forstås som bevis på avvik, uavhengig av hva som i dag er målbart. Han ser for seg rettssystem basert på science, der spørsmål om skyld og klanderverdighet ikke spiller noen avgjørende rolle. I stedet bør man i hvert enkelt tilfelle stille seg det spørsmålet Behring Breiviks lege nå sannsynligvis skal spørre seg hvert tredje år: Hvor farlig vil han være i fremtiden? Er han en trussel? Kan han bli hjulpet?
– En forståelse av forholdet mellom hjerner og adferd gir oss muligheten til skreddersydd straffeutmåling, tilpasset rehabilitering og en sjanse til å bygge sosiale programmer som virker på populasjonsnivå. Det gjør det mulig å anvende evidens snarere enn dårlige intuisjoner når vi utformer politikken, skriver Eagleman til Morgenbladet etter at vi har konfrontert ham med innvendingene fra Morse.
I boken sin lanserer han til og med et egetdesignet treningsprogram for pannelappens nettverk av nevroner. Målet er økt impulskontroll.
– I ekstremtilfeller som Behring Breivik vil hjernevitenskapen antagelig si oss det samme som vår intuisjon: at han er så avvikende og farlig at han må fjernes fra gatene for alltid. Finessen kommer først inn når vi har å gjøre med hjerner som det er lettere å hjelpe, sier han.
Om Behring Breivik konkluderte han allerede i juli: «Hans høyst avvikende adferd antyder et rasjonelt grunnlag for å maksimere straffeutmålingen.»
– Hvorfor skrev du artikkelen om Behring Breivik?
– For å understreke at hjerner er forskjellige fra hverandre, som fingeravtrykk. Og også for å få frem at neuro law rettferdiggjør det å fjerne svært avvikende og farlige hjerner fra gatene.
Før valget. Jakob Elster minner om at det i diskusjonene om hjernevitenskap og fri vilje gjelder å holde to ulike nivåer fra hverandre: Det ene er spørsmålet om abnorme eller patologiske hjerner, som i tilfellet Whitman, og hvordan dette eventuelt skal påvirke synet på moral og strafferett. Det andre er det «evige» og almenngyldige spørsmålet, som både er kosmisk og hverdagslig: Er du forutbestemt til å slurpe i deg enda mer kaffe nå, eller kan du velge å la være? Var valget fritt da du sa ja til å gifte deg? De mest nyhetshungrige hjerneforskere hevder de har noe å tilføre begge disse nivåene.
– Om vi ikke holder disse debattene langt fra hverandre vil det jo undergrave hele samfunnsordenen, sier Elster.
Enkelte nevroforskere mener uansett at deres funn ikke bare belyser patologien og strafferetten, men at de kan bidra til den urgamle filosofiske diskusjonen om determinisme.
Da viser man gjerne til en serie eksperimenter California-psykologen Benjamin Libet gjennomførte på 1980-tallet. Han rigget til forsøkspersoner med EEG-instrumenter, og ba dem typisk om å trykke på en knapp eller bevege fingrene når de selv ville. De hadde en slags klokke foran seg, og ble bedt om nøyaktig å notere seg hva den viste straks de kjente trangen til å bevege seg.
Resultatene overrasket mange: Apparatene viste signaler som kunne knyttes til disse bevegelsene flere hundre millisekunder før forsøkspersonen selv oppgav at han hadde tatt et valg. Det virket som om den bevisste hjernen konstruerte opplevelsen av et valg først i etterkant av de ubevisste prosessene.
Funnet er sånn sett i tråd med et generelt poeng som bekreftes på stadig nye måter i hjernevitenskapene: Bevisstheten er en slags virtuell virkelighet som konstrueres eller fremtrer for oss som sluttresultat av ubevisste «forhandlinger» mellom mange ulike hjerneprosesser.
– Hjernen er utviklet for å styre vår adferd, ikke primært for å oppfatte og forstå verden. Siden hjernen danner opplevelsen av den ytre verden for dette spesielle formålet, gir den ikke uten videre en fullstendig og korrekt representasjon. For eksempel har vi inntrykk av å se skarpt hele tiden, men er uten å merke det forbigående blinde under raske øyenbevegelser, forklarer Storm.
Syv sekunder. Enda mer oppsiktsvekkende var funnene i et lignende eksperiment fra 2008. Dette var designet spesifikt for å imøtekomme sterke metodologiske innvendinger mot Libets eksperimenter, og benyttet de langt mer sofistikerte fMRI-maskinene. Her ba forskeren John-Dylan Haynes folk om å velge mellom å trykke på en knapp med høyre eller venstre hånd mens de lå inne i maskinen. Samtidig ble de bedt om å notere seg hvilken bokstav som ble vist på en skjerm foran dem i det øyeblikket de tok sin beslutning.
Resultatet: Den bevisste beslutningen om å trykke på knappen ble tatt omtrent ett sekund før man faktisk handlet. Men man kunne avlese av målingene at hjernen «bestemte» seg opp til sju sekunder før forsøkspersonene faktisk valgte å trykke på knappen.
Og denne gang kunne ikke hjernens signaler tolkes bare som en form for generell beredskap – som kritikere hadde hevdet mot Libet. Det dreide seg om et helt klart valg. Ved å studere aktivitetsmønsteret – først i den frontpolare cortexen, så i den parietale cortexen innen personene trykket på knappen – kunne man med 60 prosent sikkerhet forutse hva de ville velge, og det hele seks sekunder før testpersonene selv var valget bevisst.
Nevrokirurgen Itzhak Fried har ifølge tidsskriftet Nature fått lignende resultater i eksperimenter på personer med elektroder implantert i hjernen, noe som skal gi mer nøyaktige målinger.
Trivielt? – Disse eksperimentene virker solide, de kan ikke bortforklares så lett, sier Johan Storm.
– Hva sier de deg?
– Resultatene er egentlig ikke overraskende. Vi visste jo på forhånd at det nødvendigvis måtte foregå ubevisste hjerneprosesser forut for at vi tar et valg, siden vi har erfart at ethvert makroskopisk fysisk fenomen har sine lovmessige årsaker, og at det aller meste av det som skjer i hjernen er ubevisst. Men det blir jo likevel mye mer virkelig for oss når vi nå også kan måle noen av disse prosessene, sier Storm.
Han peker på at en svakhet ved eksperimentene er at de dreier seg om ganske trivielle valg.
– Det spiller jo egentlig liten rolle om vi bøyer håndleddet etter tre eller fem sekunder. Trivielle handlinger er i liten grad prekontemplert, og det som skjer i disse eksperimentene ligner kanskje mest på ting vi ellers overlater til en av våre «autopiloter», som når vi snakker og kjører bil samtidig. Det er noe helt annet når vi står overfor viktige valg, der vårt verdigrunnlag og vår rasjonalitet virkelig settes i sving. Kanskje kan vi snakke om at vi har større grad av frihet jo viktigere valg vi står overfor og jo mer vi engasjerer oss over tid.
– Som Noam Chomsky sa da han nylig var på norgesbesøk: Hvis du ikke tror på fri vilje, hvorfor da gidde å forske på det? Menneskelig rasjonalitet forutsetter vel fri vilje?
– Jeg ser ingen motsetning i at noe er predeterminert og samtidig rasjonelt. Når en datamaskin gjør en beregning, er prosessen deterministisk, men resultatet er like fullt riktig, sier Johan Storm.
Mikrokosmos. Mye har skjedd i den vitenskapelige og filosofiske debatten om fri vilje siden Storm hadde sine nattetanker som 14-åring. For eksempel har noen, som nevrofysiologen John Carew Eccles, forsøkt å bruke kvantemekanikk til å redde den frie vilje i og med at den viser at det finnes genuin tilfeldighet i naturen. Akkurat dét virker fåfengt, mener Storm.
– For det første er jo kvantemekanikkens tilfeldige hendelser som regel bare avgjørende på mikronivå. For det andre vil vi være omtrent like ufrie enten våre handlinger er forutbestemt eller styrt av tilfeldigheter, sier han.
Hjerneforskere og kognitive psykologer mener deres funn en gang for alle punkterer tanken om at sjel og legeme eksisterer uavhengig av hverandre, og polemiserer gjerne mot «Descartes' feilslutning». Imidlertid er det i dag vanskelig å oppdrive fagfilosofer som vil vedkjenne seg at de tror kroppen er befolket av en slags immateriell sjel eller kjerne.
– De fleste er enige om at alle våre tanker og handlinger er fysisk realisert av prosesser i hjernen. Men rent filosofisk er det irrelevant å vite nøyaktig hvilke deler av hjernen som er aktiv på bestemte tidspunkt i beslutningsprosessene, sier filosof Edmund Henden, også han tilknyttet Centre for the Study of Mind in Nature i Oslo, og Storm sier seg enig.
Problemet i filosofien. Forholdet mellom de fysiske prosessene i hjernen og det at vi faktisk erfarer verden – som følende, tenkende og handlende bevisstheter omtales gjerne som the hard problem i filosofien. Diskusjonen om fri vilje knyttes gjerne til denne debatten og domineres for tiden av dem som mener det slett ikke er noen motsetning mellom å leve i et determinert univers og å handle fritt. Denne posisjonen kalles gjerne kompatibilisme og finnes i mange varianter, for eksempel hos de toneangivende filosofene Daniel Dennet og Donald Davidson.
– Hva er argumentet?
– Det varierer, og argumentene er veldig tekniske, men ofte dreier det seg om at fri vilje ikke er ment som en naturvitenskapelig påstand. Man forsøker å løse opp problemet begrepsmessig, sier Jakob Elster.
Edmund Henden utdyper:
– Man kan si at fri vilje er et folkepsykologisk begrep, knyttet til normative begreper om intensjon, ansvar og skyld. Det blir meningsløst når vi er på nevronivå.
– Hvor står den filosofiske debatten i dag?
– Den er høyst levende, med en stor og voksende litteratur. Men noe av luften har gått ut av den metafysiske diskusjonen fordi mange har kommet til at det som egentlig interesserer oss er begrepene om ansvar, skyld og selvbestemmelse. Mye filosofisk forskning de siste 30-40 årene tyder på at betingelsene for at vi skal kunne holdes ansvarlig for handlingene våre er upåvirket av om verden er deterministisk eller ikke. Hovedutfordringen blir da å forstå hva slags begrep om frihet vi trenger og om hva som skal til for at vi skal kunne sies å ha «kontroll» over adferden vår, sier Henden.
Det sosiale. Én løsning på problemet er likevel å ty til ideen om såkalt emergens: Tanken er at det av komplekse systemer kan oppstå noe kvalitativt nytt som følger nye spilleregler. Kjennskap til fysikk gjør deg for eksempel ikke til en god aksjemegler, selv om aksjehandel dypest sett ikke bryter med naturlovene.
– Vi kan sammenligne fenomenet vilje med fenomenet liv, slik det sees i en levende celle. En celles livsprosesser er resultatet av myriader av enkle fysiske prosesser som hver for seg kan forklares mekanistisk. Men at prosessene i cellen følger de samme fysiske lovene som død natur betyr jo ikke at cellen ikke er levende. Det er kommet til noe kvalitativt nytt. Slik er det kanskje også med fri vilje, sier Johan Storm.
– Selve bevisstheten er et annet eksempel på at man ikke uten videre kan overføre resonnementer fra enkle fysiske prosesser til hjernens enormt kompliserte maskineri. Ut fra kjente fysiske lover er jo også bevisstheten et overraskende fenomen, men den er like fullt høyst virkelig. Dette viser at vi ikke må overforenkle, sier Storm.
Gazzaniga – han som mente at å tro på fri vilje er som å tro på at jorden er flat – sier at hovedbudskapet i hans nye bok faktisk er at du er ansvarlig for dine handlinger: «Vi er personlig ansvarlige subjekter som skal stilles til ansvar for våre handlinger, selv om vi lever i et determinert univers.»
– Ansvar ligger i det sosiale, mellom mennesker. Det finnes ikke ansvar inni hjerner. Hjerner er automater. Personer er frie, skriver han summarisk i en e-post.
Han argumenterer med at determinisme er et meningsløst begrep i denne sosiale sammenhengen: «Vi er personer, ikke hjerner. Vi er abstraksjonen som forekommer når en bevissthet, som oppstår fra en hjerne samspiller med den samme hjernen»
Filosofens sukk. Elster mener det er «litt trist» at enkelte nevroforskere synes å tro at de har avgjort debatten om fri vilje.
– Tankemessig er det ikke spesielt imponerende. Men vi filosofer har balet med spørsmålet i hundrevis av år uten å finne noen ordentlig gode løsninger, så jeg kan forstå at det er fristende når hjerneforskningen tilbyr enkle svar, sier han.
– Hjerneforskerne kan være litt irriterende. De kommer med voldsomme påstander uten egentlig å forstå problemet, og uten å ha satt seg inn i litteraturen. Nevroforskningen slår inn overalt for tiden, men jeg tror de fleste av mine kolleger vil være enige om at de egentlig ikke bidrar med veldig mye nytt i denne diskusjonen, sier Henden.
Vi spør Gazzaniga:
– Er det ikke slik at at nevrovitere for ofte tilskriver funnene sine større gyldighetsområde enn de egentlig har?
– Så klart, det gjør vitenskapsfolk hele tiden. Men vitenskapen gjør det ikke, sier Gazzaniga.
Kulturkamp. Eagleman mener vi med tiden vil tenke på dårlige beslutninger på samme måte som vi tenker på enhver annen fysisk prosess, som «diabetes eller lungebetennelse». Han mener utbredelsen av psykiatriske medikamenter allerede har ledet oss inn i slike tankebaner ved å utviske skillet mellom nevrologiske sykdommer og psykiatriske diagnoser: «Folk finnes i et kontinuum av evner og anlegg, snarere enn i enkle kategorier.»
Elster viser til den innflytelsesrike artikkelen «For the law neuroscience changes nothing and everything». Her hevder psykologene Joshua Greene og Jonathan Cohen at selv om nevrovitenskapen ikke bidrar med opplysninger eller argumenter som prinsipielt sett utfordrer rettsystemet, vil den sannsynligvis likevel føre til en forandret rettspraksis i fremtiden.
Rett og slett fordi nevroviternes tenkermåter etter hvert vil sige inn i kulturen og prege folks moralske intuisjoner, slik at de blir mindre opptatt av gjengjeldelse og mer opptatt av rehabilitering, sier Elster.
Men når alt kommer til alt har vi alle en åpenbar og ufrakommelig erfaring av fri vilje. Jeg tror dette argumentet, som er basert på introspeksjon, vil stå seg godt nesten uansett hva hjerneforskerne kommer med, sier Elster.
Umoralsk? Johan Storm forteller at han frem til nå, i cirka 45 år, har vært tilbakeholdende med å diskutere fri vilje og determinisme offentlig. Han ville unngå misforståelser og fryktet at noen kunne begynne å tvile på at de har en egen vilje og dermed også på at de har moralsk ansvar for sine handlinger.
Eksperimenter av sosialpsykologen Kathleen Vohs synes å støtte opp under slike bekymringer: Hun fant ut at forsøkspersoner som før en konstruert test var blitt bedt om å lese en tekst der budskapet var at dine handlinger bestemmes av arv og miljø oftere jukset enn forsøkspersoner som i stedet hadde lest utdrag fra en «nøytral» selvutviklingsbok.
– Et naturvitenskapelig syn på vilje er fullt forenlig med både psykososiale forklaringer og med høy grad av ansvarsfølelse – mange eksempler viser dette. Men vi har dessverre ingen garanti for at argumenter for determinisme ikke kan bli misforstått eller misbrukt av enkelte. Noen vil kanskje bruke slike argumenter til å fraskrive seg ansvar! sier Johan F. Storm.
jkt@morgenbladet.no
Ingen kommentarer