ESSAY
«Hvis jeg truer med å utslette deg og dine, og du truer med det samme, da holder vi oss begge i ro. Og dermed bevarer vi verdensfreden.» Kaldkrigstanken preget verden direkte gjennom samtlige år fra 1945 til 1990. I dag kan ideen virke fjern og uvirkelig, men den kalde krigen skaffet arbeid og daglig brød til millioner av mennesker verden over. Å skaffe seg oversikt over fiendens planer ble en nødvendighet. Dette er historien om noen av dem som hadde dette som yrke og lidenskap.
I all stillhet har amerikanerne nedgradert et av CIAs store funn fra 1970-tallet og lagt dokumentet ut på nettet. Men ingen får vite hvem som risikerte livet ved å smugle ut et hundretall sider fra topphemmelige foredrag i Moskva. Det har amerikanerne sladdet vekk.
CIAs hovedkvarter i Langley, Maryland, 23. desember 1970: Lillejulaften er mild, gradestokken viser fem pluss. Sjefsstaben i den amerikanske etterretningen er i ferd med å ta juleferie, og et ferskt dokument skaper ekstra oppløftet stemning langs skrivebordene. Dokument har nylig kommet inn fra kulden i øst. Det er grundig oversatt fra russisk og allerede stemplet «Top Secret». Distribusjonslisten for dokumentet blir holdt så kort som mulig: Bare atten personer i det kolossale spion- og kontraspionbyrået får tilgang til papirene, og de betrodde blir i følgeskrivet bedt om å holde dokumentet unna alle andre enn dem som trenger å vite om det. Grunnen er, som det heter, «den ekstreme sensitiviteten med hensyn til kilden», samt dokumentets innhold.
Denne desemberdagen sitter CIA-sjefene med tidenes julegave foran seg: direkte notater fra hemmelige, sovjetiske militærleksjoner. Notatene gir fullt innblikk i Sovjetunionens krigsstrategi i Europa.
Om ferien var etterlengtet i Langley-kvarteret i 1970, er det all grunn til å tro at sjefene og analytikerne gledet seg til å komme på jobb igjen for å studere juvelen nærmere.
Tanker om atomkrig. Notatene som ledet til den strengt hemmelige CIA-rapporten, ble tatt i Moskva i april samme år, altså 1970, under en serie forelesninger som skulle gi sovjetoffiserer utdannelse i og oppdatering på samkjørte Warszawapakt-operasjoner i Europa. Mer ville ikke CIA-ledelsen opplyse, og for en analytiker på gulvet hadde det nok heller ingen betydning: Nå var det fullt fokus på innholdet.
Og hvilket innhold var det ikke som åpenbarte seg på de knapt hundre sidene! Detaljerte betraktninger om hvordan sovjeterne taktisk skulle utgruppere sine konvensjonelle våpen. Operative artillerihemmeligheter, nøkkelen til å forstå troppebevegelser, infanteriets rolle, taktisk etterretning bak Vestens linjer, og kanskje viktigst av alt, om vi skal tro understrekning og pennedrodling i papirene: Sovjetunionens tanker om atomkrig.
De russiske militærlederne trodde ikke at å gripe til atomvåpen var første og nødvendigvis eneste utvei for å vinne en krig i Europa. Dokumentet drøfter hastig hvordan Sovjetunionen kunne møte Nato med konvensjonelle våpen på slagmarken. Også møtet med norske flystyrker blir regnet opp som en faktor i russernes krigsscenario. Noe av innholdet i forelesningene var nemlig analyse av Natos fordeler og ulemper under en eventuell militæroperasjon i Europa. Russerne anså koordineringen av flere lands militærstyrker som en akilleshæl for Nato. Blant Natos fordeler var derimot den konstant høye kampberedskapen, fortalte foreleserne.
Men selv om en europeisk krig med konvensjonelle våpen blir skissert og systematisert, er det den kalde krigens særegne kampstrategi som får mest plass i notatene: Ganske fort ble den sovjetiske forsamlingen penset over på atomkrigens muligheter og fordeler.
Slå først, slå hardt. En analytiker eller en bekymret CIA-sjef har satt utropstegn og tykke streker ved flere avsnitt i dokumentet. Her forteller de sovjetiske krigsstrategene om nødvendigheten av raskt å sette inn atomvåpen dersom konvensjonell krigføring slår feil. Sovjeterne avslører i 1970 at det er deres strategiske rakettropper som skal sette i gang første del av et kjernevåpenangrep mot Vesten. Dokumentet beskriver at dette er klarsignalet til øvrige atomangrep fra sovjetisk side: Straks de strategiske kortrekkende atomvåpnene er sendt av gårde, følger støtteangrep fra ubåter. I tredje pulje skal bombefly av langdistanseklassen slå ut Nato-mål, og de russiske krigsplanleggerne vektlegger nødvendigheten av å få kontrollen til havs så raskt som mulig. Det kjernefysiske angrepet skal utføres hurtig, kontant og simultant, «by all forces», som amerikanerne har oversatt en av formuleringene med. Fiendens tap kommer til å bli store, forteller scenariet. Straks tropper har kartlagt angrepet, skal øvrige bakkestyrker inn for å ta overlevende som forsøker å flykte til trygge områder.
I all sin gru vil kjernevåpenangrepene deretter bare fortsette, fikk tilhørerne under forelesningene høre. De strategiske rakettroppene har nå omorganisert seg etter første runde, og vil fortsette å avfyre atomraketter dypere inn i frontavsnittet, mot kystmål, troppekonsentrasjoner og gjenværende installasjoner. Havner som kan brukes som sovjetbaser vil bli besatt, sikret og tatt i bruk øyeblikkelig. I dokumentavsnittet har CIA satt to håndskrevne utropstegn i margen som en påminnelse om alvoret.
Sovjeterne mener at fremrykkingen langs fronten kan effektiviseres meget sterkt ved bruk av atomvåpen. Lengden på en offensiv kan halveres fra 15 dager til 8 dager om styrkene bytter ut konvensjonelle våpen med kjernefysisk strategi, viser beregningene i dokumentet. Det finnes ingen åpne, tilsvarende tall fra datidens amerikanske analyser som vi kan gjøre sammenligninger med.
Håp om konvensjonell krig. CIAs analytikere fikk vite svært lite om opprinnelsen til dokumentet fra sine sjefer: De atten betrodde som fikk dokumentet distribuert, var alle høytstående etterretningsledere, blant dem nøkkelskikkelser i den nasjonale militærledelsen, ledere for ulike forskningsavdelinger i kontraspionasjetjenesten, samt sjefen i byrået for økonomisk forskning. Alle skulle hver på sin kant analysere opplysningene, eventuelt justere egne planverk og til sist komme med anbefalinger overfor USAs øverste betrodde politiske ledelse. Det er ikke kjent hva kursjusteringene og anbefalingene til sist falt ned på.
Seniorforsker emeritus John Kristen Skogan ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi) leser den nedgraderte rapporten med interesse. Han er ikke overrasket over at et så viktig dokument ikke ble publisert til hvem som helst, ikke engang innad i CIA:
– Dersom de hadde delt dette med flere, ville risikoen økt for at papirene hadde kommet på avveie. Mye av den informasjonen som har kommet ut etter nåtidens lekkasjer til Wikileaks, skyldes nettopp en omfattende distribusjonsliste. Det har vært så mange som har hevdet at de har nytte av å se slikt hemmelig materiale. Da er sjansene større for at papirer kommer på avveie, eller havner i hendene på noen som har interesse av å gå ut med opplysningene, sier Skogan.
Viktig for planverket. I 1970 var miljøbevisstheten og den grønne revolusjonen i ferd med å slå rot i den vestlige verden. Fredsprisen dette året gikk til amerikaneren Norman Ernest Borlaug: Han fikk prisen for sin forskning i retning et mer økologisk rettet landbruk, noe Nobelkomiteen mente kunne være fredsskapende i verden. Borlaugs arbeid var det nærmeste komiteen fant av tegn på avspenning og fredsarbeid i verden dette året.
For 1970 var klimaet mellom øst og vest inne i en av sine kaldeste faser. Riktignok hadde de første, spede forberedelsene til samtaler om nedrustningsavtaler begynt i Helsingfors året før, men drøftingene var preget av gjensidig mistenksomhet. De førte ikke til konkrete tiltak i første omgang, og SALT 1-forhandlingene kjørte seg fast ganske fort. Supermaktene viste liten vilje til kutt i våpenarsenalene. Tvert imot bekrefter notatene fra militærakademiet i Moskva, og annet materiale, med største tydelighet at en atomkrig kunne være løsningen på neste politiske krise. Likevel hadde de politiske lederne stort håp om å kunne sette seg til forhandlingsbordet og drøfte reelle kutt.
Etterretningen på begge sider av jernteppet arbeidet dag og natt med å kartlegge fiendens tanker. Både Sovjetunionen og USA reviderte sine felthåndbøker fortløpende etter hvert som supermaktene fikk ny informasjon. John Kristen Skogan ved Nupi antar at mange av notatene som kom CIA i hende kan ha vært viktige for amerikanerne gjennom store deler av 1970-tallet:
– Opplysningene kan nok ha hatt slik betydning, ja. Dokumentet kom på et tidspunkt da avspenningen mellom øst og vest var i ferd med å sette inn. Den store forandringen kom midt på 1980-tallet, da vi fikk INF-avtalen og Reagan og Gorbatsjov møttes i Reykjavik.
Wikileaks til fots. Det er uunngåelig å forsøke å forestille seg hvordan materialet rent praktisk og agentfaglig kom inn i CIAs kontorer. Uten tvil har amerikanerne brukt mye tid på å bearbeide kilden. I boken Illegalister beskriver eksagenten Boris Grigorjev hvordan tillit måtte bygges opp gjennom år. Grigorjev var utstasjonert KGB-agent i Sverige fra 1977 til 1982. Å utdanne en spion var tidkrevende for hele etterretningsapparatet, forteller han i boken: «Prosessen kan best sammenlignes med gullutvinning: Det går med tonnevis av malm for å få frem ett eneste gram gull.»
Selv om den elektroniske utviklingen var intens og langt fremskreden allerede i 1970, ikke minst i de amerikanske etterretningsbunkrene, måtte grovarbeidet gjøres analogt ute i felten. Kontakter måtte bygges, vennskap knyttes, notater måtte gjøres, mikrofilmer gjemmes, flybilletter bestilles, tollere passeres. Stadig oppdukkende historier fra troverdige, pensjonerte agenter forteller sitt tydelige språk om hvor farlig arbeidet var. En landsforræder var en ensom sjel, uaktet om forræderiet ble utført med lengsel mot frihet og demokrati eller av pengetørst. Det var akkurat som på film: En pistolmunning eller en razzia kunne være bare få uforsiktige skritt unna. Og den dag i dag har altså amerikanerne valgt å beskytte sine mest betrodde agenter og fotfolk, som en æreskodeks og et signal: Preserve, protect and defend, om det så går førti år.
Ut fra de få linjene i dokumentet som beskriver kilden, mener John Kristen Skogan at vi kan gå ut fra at informanten var et toppfunn for amerikanerne:
– Kilden har befunnet seg midt i smørøyet. Dette er gjort av en person som har tatt notater, og vedkommende er ikke noen utenfra, jobben er gjort innenfra. Det må ha vært en viktig person som gjorde dette, sier Skogan til Morgenbladet.
Han ser for seg at notatene kan ha blitt mistet, stjålet, eller med kaldt overlegg levert til en agent på utsiden av forelesningssalen:
– Vi kan for eksempel se for oss muligheten for at dokumentet ble overlevert av samme grunn som dagens wikileakere har hatt for sin virksomhet. Uansett var dette en person som hadde høy troverdighet hos amerikanerne, fortsetter Skogan.
Nedgradert med sladd. Det dyrebare spiondokumentet ble ikke frigitt før etter 39 år og 11 måneder: Den 19. november 2009 satte CIAs arkivarer svarte streker over ordene «Top Secret», erstattet dem med stempelet «Approved for release» på forsiden og la papirene ut på nettet i henhold til amerikansk offentlighetslov. I dag ligger dokumentet anonymt og tilforlatelig blant andre nedgraderte, historiske papirer: Bibliotekarene i CIA sender ikke ut pressemeldinger. Men fortsatt er deler av rapporten sladdet. En hvit firkant er lagt over navnet på kilden, og den kommer til å forbli der. Hvem som iskaldt satt med sin hemmelighet under forelesningene, og hvem vedkommende hadde kontakt med på utsiden, ligger for alltid gjemt under sladden.
Jakob Arvola er journalist.
ideer@morgenbladet.no
Ingen kommentarer