«Skal han ta avstand fra objektiviseringen, skal det rykke i skrittet, skal han hedre kvinnen for å vise seg frem?»
MANNSROLLLEN «Vi feminister må tenke nytt om å være mann», skrev Emil Flatø i Morgenbladet 6. mars. Vel, jeg er en mann på 24, og jeg er bekymret. Bekymret for helsen min. Fremtiden min. Selvbildet mitt. Andres oppfatning av meg. Økonomien min. Den personlige integriteten. De vanlige tingene.
Så jeg forstår. Jeg forstår hvorfor det skrives side opp og side ned om forventningspresset som herjer med oss unge i dag – det er en realitet vi må leve med. Og jeg forstår hvorfor det skrives minst like mye om hvordan kvinner fremstilles i mediene, hvordan det potensielt skyver menns oppfatning av det motsatte kjønn i diametralt feil retning. En viktig kampsak, utvilsomt.
Men så kommer jeg til krysningspunktet og blir med ett bekymret for noe helt annet: Hvilket kvinnesyn forventes av meg? Hvilket kvinnesyn forventer jeg fra meg selv? Og dertil: Er jeg i det hele tatt mann nok til å være konsekvent?
Ja, er jeg i det hele tatt det man kan kalle en gjennomsnittlig mann?
I sin kommentar skrev Emil Flatø om det han kaller manndomsflosklene. Oppfatningen av den typiske mann i et samfunn der «mannsrollen er i krise», og det tilsidesatte oppgjøret med denne oppfatningen. For slik kan det leses: Dagens mannsideal fordrer en grunnleggende dissonans, enten man kaller seg feminist eller ikke.
Jeg har aldri passet inn i det tradisjonelt maskuline idealet. Jeg er hverken praktisk anlagt eller fysisk sterk. Jeg gråter når jeg ser på film, snakker om følelser i edru tilstand og vil gjerne holde hender med noen som tåler de sporadiske humørsvingningene man tradisjonelt forbinder med kvinner. Er det som ikke er maskulint, feminint? Er de gjensidig ekskluderende?
Slik ethvert medlem av Generasjon Lydig har lært å forvente, forventer jeg å være tro mot meg selv. Hva andre forventer, er mer vagt. Kanskje ingenting. Men likevel: Fornemmelsen av å være fanget i en konstant dissonans mellom det feminine og maskuline, er til tider utmattende. For mitt eget ve og vel prøver jeg å unngå tanken.
Faktum er likevel at jeg har blitt sosialisert inn i en oppfatning av mannsrollen som noe som er på stø kollisjonskurs med min personlige identitet. Misforstå meg rett, jeg har hatt en normal oppvekst, det har ikke gjort livet mitt vanskelig. Men frustrasjonen har vært der. Og desto mer den dag i dag, all den tid feminisme står på dagsorden og skaper overskrifter.
På den ene siden tilhører jeg ufrivillig kategorien «myke menn», det moderne mannsidealet. På den andre siden ønsker jeg å være mer mannemann enn som så; mer røslig, mer stoisk. Skal man tro biologien og evolusjonspsykologien, er jo dette fortsatt noe kvinner vil ha. En mann som kan være deres klippe, som kun gråter i regnet og tar akkurat det han vil ha. En mann som tar avgjørelser, en mann som gir ordre – en bredskuldret og selvsikker bauta.
Det kan høres banalt og overdrevet ut, men jeg tror mange menn kan kjenne seg igjen i tanken. Og nå kommer tredjebølgefeminismen rullende mot oss nok en gang, i en form eller en annen. På samme tid som den myke mannen hedres som selve samtidsidealet, plastres halvnakne kvinnekropper opp på bussholdeplasser og ledige vegger. Hva skal den myke mannen tenke? Skal han ta avstand fra objektiviseringen, skal det rykke i skrittet, skal han hedre kvinnen for å vise seg frem?
For det er her jeg blir fanget i et kinkig motsetningsforhold.
Jeg skal være følsom og forståelsesfull – jeg bør inneha de typisk feminine kvalitetene. Og på samme tid skal jeg være stabil og herdet, en trygg kjempe som putter sigaretten i munnviken når det røyner på som verst.
Jeg er feminist, jeg er usikker, jeg er sjåvinist, jeg er bekymret. Ja, er jeg i det hele tatt det man kan kalle en gjennomsnittlig mann?
Daniel Guanio