Debatt

Norske forskere publiserer mer og bedre

«Veksten er langt høyere enn i de fleste andre vestlige land, men representerer først og fremst en opphenting av forspranget.»

PUBLISERING Norske forskere publiserer mer enn for ti år siden. Det har ikke gitt lavere kvalitet. Vi har tvert imot fått flere forskere med internasjonalt gjennomslag.

De norske nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser trekkes gjerne fram som et bevis for at man må blåse i publiseringspoeng hvis man vil vinne Nobelpris. Men det finnes nobelprisvinnere med lange publiseringslister. Og bare så det er sagt: May-Britt og Edvard Moser publiserer ikke nødvendigvis lite. Sammenligner man for eksempel med de fremste forskerne ved UiOs tidligere fremragende forskningsmiljø innen nevrovitenskap, CMBN, publiserer forskerparet Moser godt over gjennomsnittet. Samtidig er det åpenbart kvaliteten på forskningen som er avgjørende for den type gjennombrudd som gir Nobelpris.

Professor Erik Boye skriver i Morgenbladet at norske forskere over lang tid har fått klar beskjed om at de må publisere mer. Nå stimuleres de visstnok til å publisere halvferdige arbeider av lav kvalitet.

Dansk center for forskningsanalyse la i 2014 fram en evaluering av publiseringsindikatoren, modellen hvor tildeling av deler av bevilgningene knyttes til forskningsprestasjoner. De fant at tre ganger så mange norske forskere publiserte artikler i 2012 som i 2004. De fant også at antall norske artikler i den internasjonale databasen over vitenskaplig publisering (Web of Science) hadde økt med 69 prosent.

Den veksten er langt høyere enn i de fleste andre vestlige land, men representerer først og fremst en opphenting av forspranget. Mange norske forskere og forskningsmiljøer nå har et volum i publiseringen som tilsier at de bør prioritere høyest mulig kvalitet i hver enkelt publikasjon fremfor flere publikasjoner.

I dag publiseres det altså langt mer i norsk UH-sektor enn for ti år siden. Hva så med kvaliteten? Den samme analysen fant at norsk forskning, målt i antall siteringer, hadde like sterkt gjennomslag som før. Når tallet på publikasjoner øker samtidig som norske forskere i gjennomsnitt siteres like ofte som tidligere, betyr det at vi har flere forskere i siteringstoppen. Jeg mener det er et tegn på økt kvalitet. I evalueringen fant man heller ingen tegn til «salamipublisering», det vil si at større arbeider deles opp i mindre artikler. Boyes påstand om at norske forskerne publiserer uferdig og dårlig forskning stemmer altså ikke.

Jeg velger å tro at sentrale, fagfellevurderte tidsskrifter som regel ikke slipper gjennom uferdig og dårlig forskning. I så fall innebærer det at vi ikke kan stole på fagfellevurderingen, og dermed er det forskerne selv, i rollen som fagfeller og redaktører, som undergraver kvaliteten. Dersom det stemmer, så har vi et langt alvorligere problem enn at enkelte forskere velger å publisere premature resultater.

Denne regjeringen er mest opptatt av kvalitet. Publiseringspoeng er et økonomisk meget beskjedent insentiv til å publisere mer. Samtidig er kvalitet forskernes viktigste drivkraft: Det er kvalitet som avgjør om forskningen publiseres i prestisjetunge tidsskrifter. Det er kvalitet som gir anerkjennelse i fagmiljøene og hos fagfeller. Og det er kvalitet som gir stabil og god finansiering. Det er forskerparet Moser et godt eksempel på.

Nettopp fordi vi ønsker å stimulere til mer forskning av aller høyeste kvalitet, har regjeringen, sammen med samarbeidspartiene KrF og Venstre, prioritert flere hundre millioner kroner til virkemidler som nettopp er innrettet for å stimulere slik forskning. Vi legger også vekt på at høyskoler og universiteter skal ha mulighet til å kunne legge noen få publikasjoner med særlig høy kvalitet til grunn i tilsettingsprosesser eller ved vurdering for opprykk.

Bjørn Haugstad
Statssekretær i Kunnskapsdepartementet (H)

Mer fra Debatt