Debatt

Frykten for friheten

Å benekte friheten til å tenke selv er et uttrykk for friheten til å tenke selv. Det nytter ikke å flykte fra friheten.

«Som et handlende subjekt er du alltid i en faktisk situasjon.»

HJERNEVASK I et innlegg i Morgenbladet den 13. mars argumenterte jeg for at mennesket ikke bare er biologiske og sosiale fakta, men også vårt forhold til disse faktaene gjennom fornuft og kritisk refleksjon, og at dette må inn som grunnprinsipp i samfunnsvitenskapen. I Morgenbladet 10. april kom Aksel Braanen Sterri, Emil Aas Stoltenberg og Tore Wig med et kritisk tilsvar hvor de konkluderer med at en slik tanke burde «legges i skuffen for dårlige ideer» som et uttrykk for «intellektuell krise» og «forvirring».

Nå er det ikke slik at Sterri & co. er uenige i at fornuft og kritisk refleksjon er viktig, men de ønsker å skille skarpt mellom prinsippene for samfunnet og prinsippene for samfunnsvitenskap. Selv om vi bør ha et samfunn hvor handlinger og holdninger ikke er en ren funksjon av sosiale og biologiske omstendigheter, og selv om «mennesker bør behandles som noe mer en bare en sum av biologiske og sosiale fakta», så «betyr ikke det at det er noe mer enn biologiske og sosiale fakta som styrer våre valg». Det er det sistnevnte som må være utgangspunktet for samfunnsvitenskapen, som «fortsatt bør vie seg til å studere hvordan biologiske og sosiale faktorer forklarer våre handlingsvalg».

Vi skal altså ha et samfunn bygget på at mennesker er frie og en samfunnsvitenskap som er bygget på at vi ikke er det. En av disse tingene er naturligvis ren ønsketenkning, og det skaper et umiddelbart problem i form av formidlingen mellom de to. Nå er ikke dette noe stort problem ifølge Sterri & co., siden mennesker ikke hører på samfunnsvitenskapen: mennesker slutter ikke å behandle hverandre som frie selv om de blir «overbevist om at fri vilje ikke finnes». Dette er riktignok oppløftende, men det gjør også samfunnsvitenskapen irrelevant. Ja, det setter den i direkte motstridning til det samfunnet vi ønsker oss.

Sterri & co. «forklarer» menneskets motvilje mot samfunnsvitenskapens menneskesyn som et psykologisk fenomen: at «å anta fri vilje i våre relasjoner med andre er en rotfestet del av menneskets psykologi». Det er mulig, men det finnes også andre grunner til å være skeptisk til samfunnsvitenskapens oppheving av friheten: at det ikke er noen gode grunner til å akseptere den. Å benekte friheten til å tenke selv er i seg selv et uttrykk for friheten til å tenke selv. Som et intellektuelt standpunkt slår det derfor umiddelbart beina under seg selv. Det nytter ikke å flykte fra friheten – hverken teoretisk eller praktisk.

Hovedinnvendingen til Sterri & co. mot å tufte samfunnsvitenskap på frihet og transcendens er at de ikke kan forestille seg «hvordan en samfunnsvitenskap med 'transcendens' som grunnpilar vil se ut». For dem er dette et spørsmål om i hvilken grad frihet kan inngå som en forklaringsfaktor som styrer menneskelig atferd.

Med andre ord: de ønsker å importere frihet til det dominerende samfunnsvitenskapelige paradigmet basert på at mennesker ikke er frie. Der passer den naturligvis ikke inn. Spørsmålet er ikke «hvilken atferd forklarer vi med fri vilje?», men hva frihet har å si for selve prosjektet med å forklare menneskelige atferd.

Frihet er en mulighetsbetingelse for en formidling mellom omstendigheter, holdning og handling basert på fornuft og kritisk refleksjon. En slik refleksjonsgang står i et kausalt forhold til praksis ikke som en ekstern kausalfaktor som dytter deg rundt utenifra, men som en fortolkning som legger grunnlaget for handling. Som et handlende subjekt er du alltid i en faktisk situasjon. Du må aktivt fortolke situasjonen for å kunne svare på spørsmålet «hva skal jeg gjøre?». Fortolkningen er ikke noe som umiddelbart er der hverken fra naturen eller samfunnets side – det handler om fornuft, verdier og dømmekraft.

Denne typen formidling mellom omstendighet og handling har ikke noe motsvar i naturen, noe som setter visse prinsipielle skiller mellom samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige forklaringer. Menneskelige handlinger kan ikke forklares som rent mekaniske forløp fra betingelser til utfall. Det handler ikke om mekanikk, men om hermeneutikk: om å gjøre rede for hvordan omstendigheter blir forstått, fortolket og deretter omsatt i praksis. Samfunnsvitenskapen må nødvendigvis være en fortolkende vitenskap. Dette åpner videre for et spørsmål som heller ikke har noe motsvar i naturvitenskapen: hva er forholdet mellom samfunnsviterens fortolkning og aktørenes egne fortolkninger? Dermed er vi tilbake ved forholdet mellom samfunnsvitenskapen og samfunnet, men denne gangen under en horisont som gjør det mulig å snakke om en forening og formidling mellom de to.

Å stille slike spørsmål er ikke et symptom på intellektuell krise, men høyst nødvendig for å gjøre samfunnsvitenskapen til en progressiv kraft i samfunnet.

Andreas Hvidsten
Stipendiat, Institutt for Statsvitenskap, Universitet i Oslo

Mer fra Debatt