MUNCHMUSEET Dr. art. Frank Høifødt stiller i et innlegg 13. mars spørsmålet «Hva skal Munchmuseet være?» I den anledning tillegger han Munchmuseet meninger vi ikke står for. Derfor vil jeg som sjefkonservator på museet korrigere feiloppfatninger innlegget eventuelt kan ha skapt hos Morgenbladets lesere, men også diskutere videre noen av Høifødts synspunkter og si noe om hva Munchmuseet anno 2015 ønsker å være.
Høifødt synes å tilskrive utstillingskurator Lars Toft-Eriksen og direktør Stein Olav Henrichsen følgende utsagn: «det er kunstens oppgave å provosere» og «det er viktig å være blasfemisk». Hvor har han hentet disse sitatene fra? De fremstår som direkte sitater og gir et inntrykk det ikke er dekning for.
Hverken når det gjelder Melgaard+Munch eller andre utstillinger har vi på Munchmuseet noe ønske om å provosere for provokasjonens skyld eller være «blasfemisk», for å bruke en problematisk term som Høifødt velger trekker inn. Det er heller ikke slik at vi kynisk bruker provokasjon for instrumentelt å trekke et større publikum til museet. Derimot er det helt korrekt at Munchmuseet har endret sin utstillingsprofil de siste par årene. Vi er i det hele tatt i en omfattende endringsprosess, for så vidt ikke så merkelig i og med at vi skal inn i et nytt museum som gir helt andre muligheter enn det museet tidligere har hatt.
«Frank Høifødt har åpenbart ikke fått med seg de grunnleggende institusjonelle endringene som har funnet sted.»
Vi har blant annet en tydeligere målsetting om å relatere Edvard Munchs kunst til vår egen samtid. Dette som et ledd i det å undersøke hvordan vi kan forstå Munchs kunst i dag og for å utfordre vår egen og andres vanetenkning. Enhver historieskrivning er per definisjon situert i et her og nå. Det finnes ingen opplest og objektiv «Sannhet» om Munchs kunst hevet over tid og sted og den som fortolker – slik Høifødt synes å mene. I så fall ville den være steindød. Munchmuseets oppgave er å forske, tenke kritisk og hele tiden søke å forstå Munchs kunst på nytt. Hvis Munch skal være noe mer enn en kunsthistorisk og populærkulturell fetisj, er dette en avgjørende oppgave og et ansvar museet må ta.
Med sammenslåingen av Munchmuseet og Stenersenmuseet i 2010 fikk vi som museum et utvidet mandat, noe som det først vil være mulig å realisere fullt ut i det nye museet i Bjørvika. I tillegg til Munchs kunst skal vi nå også vise Stenersensamlingen og i videre forstand 1900-tallets modernistiske kunst, som Munch selvsagt i høy grad er en forløper for og del av. Dernest skal vi vise samtidskunst, som Stenersenmuseet har gjort hele tiden.
Utstillingsprogrammet i vårt nye museum vil således by på Munch, modernisme og samtid. Vi er overbevist om at dette er et langt bedre utgangspunkt for formidlingen av Munchs kunst, enn et museum hvor Munch dyrkes i opphøyet ensomhet. I det nye museet vil det ved siden av skiftende utstillinger selvsagt også finnes en mer permanent presentasjon av samlingen og av Munch som kunstner. I vårt nåværende bygg er det ikke mulig å gjøre begge deler og vi har valgt å satse på et profilert program av skiftende utstillinger i de fire-fem årene vi fortsatt skal være på Tøyen.
I sitt innlegg gjør Høifødt seg til talsmann for «langveisfarende Munch-elskere – fagfolk, familier og gamle tanter». Han mener at museet i alle år har fungert som en «inkluderende arena» for et publikum som ønsker å se Munchs kunst slik de alltid har sett den, at museet bør fortsette slik og kun være en arena for Munchs kunst. Han har åpenbart ikke fått med seg de grunnleggende institusjonelle endringene som har funnet sted. Han synes dessuten å legge til grunn at det finnes en uproblematisk og naturlig gitt fortelling om Munch og at det er en slik common sense museet har som oppgave å formidle. For meg høres dette mer ut som stillstand.
Som nevnt ovenfor oppfatter vi ikke museets oppgave dithen at vi kun skal servere folk det allerede forståtte og allment vedtatte – kort sagt Munch som glansbilde og sjelehygge. Vi mener at Munchs kunst aspirerer til noe langt mer og fortjener å bli tatt på dypeste alvor. Hvis man går på Munchmuseet kun for å oppleve velbehaget ved det kjente, har man avskåret seg fra ubehaget som en vesentlig side ved Munchs kunst.
Det vil naturlig nok være mange forskjellige, sterkt følte investeringer i et så markant og mytifisert kunstnerikon som Munch. Disse investeringene blir for alvor tydelige når man rører ved ikonet. I positiv forstand demonstrerer det den kulturelt identitetsskapende kraften Munchs kunst har hatt og fortsatt har. Det sier igjen noe om hvor viktig kunst faktisk er for oss som mennesker og som samfunn.
Jon-Ove Steihaug
Direktør Utstillinger og samling Munchmuseet