«Vi renner ut over kantene, presser ut formene og visker ut grensene. Vi er ikke skapt for å holdes fast.»
Hva gjør en kunstner? Hvor kommer kunstverkene fra? Tenker vi annerledes enn andre?
Hva skiller lyd fra musikk? Klussing fra tegning?
Ingenting. Eller alt.
For noen ser, hører, vil akkurat den lyden, den formen. Noen tenker den, og tanken får en kropp. Den stikker ut.
I 2007 deltok jeg i kunstnerprosjektet Manifest '07. Vi var inspirert av en av de mest betydningsfulle episodene i nyere norsk kunsthistorie, Kunstneraksjon '74. Ambisjonen var å revitalisere arbeidet for kunstnernes kår og de økonomiske vilkårene for kunstproduksjon i Norge. Ett av våre slagord var: «Å være kunstner er et yrke.»
I et kommentarfelt etter en nettartikkel om en utstilling jeg hadde for noen år siden hadde noen skrevet: «Det er utrolig hva enkelte finner på for å slippe å jobbe.»
Begge utsagnene beskriver kunstvirksomhet i forhold til produksjon og tradisjonelt, strukturert, hierarkisk arbeidsliv. Noe skikkelig, som kan måles, selges og kjøpes. Noe som kan reguleres og festes i begripelige, brukbare former. Noe som passer inn.
Men noe faller utenom. For kunsten står både i forhold til det organiserte, regulerte arbeids- og samfunnslivet, og til noe helt annet. Som oss.
For vi, vi renner ut over kantene, presser ut formene og visker ut grensene. Vi er ikke skapt for å holdes fast.
Det som glipper er ofte det viktigste. Unntaket. Det som ikke kan reguleres. Det som alltid er nytt og likevel alltid kjent. Som holder verden åpen og lar ting skje. Det andre sporet, som også er, og som løper kontinuerlig gjennom historien. Ved siden av, og flettet sammen med, den dominerende fortellingen om hvem vi er og hvordan vi er. Mennesker, holdt sammen av erfaringen av å være menneske i en overveldende verden vi forsøker å orientere oss i.
Hva med:
Det som ikke kan måles, som ikke har fått noe navn ennå.
Det ville, det vakre. Det skrekkelige. Det onde, det ubegripelige, det magiske, det umulige.
Det som blir til mens det blir til. Før det temmes.
Det som har kropp, som er kropp
Det som er i livet, det som er i verden, av verden. Det som er oss.
Kjøtt, blod, bein.
Å se
Å kjenne
Å tvile
Å spørre
Å ikke-vite
Å bevege seg mot kanten. Helt ut, så langt det går.
Det vi lever av og det vi dør av.
Det ligger et nett over oss. Det strammer til. Kartene våre har nye, hvite flekker. Stadig flere, stadig større.
Barium-, sink-, bly- og titanhvitt.
Noe har endret seg fra innsiden av alle ting. Tid blir alt, og livet ingenting.
Vi burde ikke bruke tid på å bekymre oss eller håpe det beste. Vi trenger nye våpen. Vi er der vitenskapen ikke strekker til. Der økonomien ikke strekker til. Der det trengs nye navn, nye lyder, nye former.
Dette er ikke en tid for tilbakeskuende nostalgi.
Vi burde klore oss fast i sprekkene mellom reglene, i maskene i nettet. Spenne fra så de ikke lukker seg igjen. Vi burde ta verden tilbake.
Ingen av oss har vært her før, tiden vi lager er alltid ny. Den fødes hele tiden og skaper sin egen fortid.
Å strekke seg, å sprenge grensene, er ikke kunstens privilegium. Det er menneskelig. Det finnes rundt oss overalt, i luften vi puster, i vannet vi drikker. Kunstnere trenes i å ha tynn hud, åpne ører og øyne, følsomme fingertupper. Vi holder pusten mens en tanke får en form, mens den trår ut i verden.
Vi skaper ikke arbeidsplasser. Vi bidrar ikke til vekst. Vi begrenser ikke tap. Reduserer ikke kriminalitet. Skaper ikke ny teknologi. Det vi gjør kan ikke bevises, er ikke riktig, kan ofte ikke brukes. Vi gir ikke svar, bekrefter ikke.
Kunsten er steinen i skoen
Erten under madrassen, bruddet i rytmen
Det andre, det som finnes, det som er.
Og det har kanskje aldri vært så viktig som nå.
Marianne Heier
Kunstner
Teksten ble fremført i Edvard Munchs atelier på Ekely i Oslo 1. mai.