Debatt

Da jeg slapp å dø for Flemming Rose

Noen ganger trenger vi troløse hjelp fra uventede makter.

«Blikket hans var nå noe mer enn bare inkvisitorisk. Det var direkte truende.»

KARIKATURER For snart to år siden tilbragte jeg en dag i Kunduz-provinsen nordøst i Afghanistan sammen med en av områdets mange militser som snart står på den ene siden, snart på den andre i landets mangeårige borgerkrig. Den dagen jeg besøkte dem, var de på regjeringens side. De hadde fått våpen av amerikanske tropper, en beskjeden månedslønn og et kort foredrag om menneskerettigheter, før de ble sluppet løs på lokalbefolkningen som håndhevere av demokratiets mange velsignelser.

Jeg gikk tur med en av militsens svært bevæpnede medlemmer mellom landsbyens høye, beskyttende leirmurer. Jeg hadde fortalt at jeg var fra Danmark, og det fikk ham til å stille et spørsmål som kom helt bardus på meg.

«Han som sto bak Muhammed-karikaturene, har dere henrettet ham?»

«Tenker du på tegneren?» spurte jeg, mest for å vinne tid.

«Nei, han som fant det på.»

«Nei, han har vi ikke tatt livet av.»

Hvordan skulle jeg fortelle at Flemming Rose og jeg en gang hadde sittet halvnakne i en badstue i Norge, mens vi diskuterte med hverandre og var enige om noen ting og uenige om andre?

«Hvorfor har dere ikke henrettet ham?» spurte militssoldaten inkvisitorisk.

«Det gjør vi ikke i mitt land. Der har alle rett til å utrykke det de mener.»

Jeg merket at samtalen gikk i en helt feil retning. Men hva skulle jeg ellers svare?

Militssoldaten stoppet opp. «Du er kristen, ikke sant?» Blikket hans var nå noe mer enn bare inkvisitorisk. Det var direkte truende. Motet mitt sank.

Jeg visste godt at jeg ikke kunne si sannheten. At jeg ikke hadde noe trosforhold, og hvis jeg trodde på noe, så var det en lapskaus av Einsteins relativitetsteori, Schrødingers katt, Heisenbergs usikkerhetsprinsipp, ormehull og sorte hull, kort sagt universets gåtefullhet og all vitens innebyggede mangelfullhet i motsetning til alle religioners skråsikkerhet.

Det var derimot ikke noe problem å si at jeg var kristen. Jeg var fra Vesten. Militssoldaten visste at i Vesten er vi ikke muslimer, og kristen var godt nok for ham. Det gjorde oss på en måte til likemenn i den forstand at vi begge hadde en gud som ikke måtte krenkes. Det var greit for ham at jeg var vantro, hvis jeg bare tilhørte en avart av vantro som var like militant intolerant som hans egen tro. Det var min forståelse han appellerte til. Du har selv en gud, så da må du kunne forstå at den som krenker ham, må betale med sitt liv.

Jeg kunne ikke si at jeg ikke trodde på noen gud. Det ville avføde en forakt med helt uoverskuelige konsekvenser. Det ville også ha helt uoverskuelige konsekvenser hvis jeg sa at jeg var kristen, for da ville konklusjonen, i militssoldatens øyne, være uunngåelig. Det ville være min plikt å sørge for at min halvnakne diskusjonspartner fra badstuen i Norge ble tatt livet av. Og hvis jeg ikke forsto det, var jeg en dårlig kristen som fortjente samme skånselsløse forakt som en som bablet i vei om Schrødinger og Heisenberg.

Puh, tenkte jeg, hva skal jeg svare? Jeg følte meg, hvis jeg skal være helt ærlig, ganske utrygg i militssoldatens selskap. Hvis jeg nå hadde spurt en av de alltid skiftende danske forsvarsministrene, ville vedkommende svart at jeg slett ikke trengte dét. Militssoldaten var jo vår mann. Det var derfor vi hadde utstyrt ham med et automatvåpen. Så han kunne forsvare demokratiet mot dets fiender.

Mitt dilemma ble løst på en helt uventet måte. En motorsyklist nærmet seg fra den andre enden av gaten. «En fremmed!» skrek militssoldaten opphisset. Det var en uautorisert fremmed som hadde dukket opp i landsbyen, og i det hissige klimaet som hersker i et land i borgerkrig, er en fremmed alltid en trussel. Med geværet hevet løp han i retning av motorsyklisten, som brått vendte om, ga full gass og freste i motsatt retning. Fra alle kanter strømmet det til militssoldater.

Meg var det ikke lenger noen som interesserte seg for. Jeg slapp å diskutere ytringsfrihet med en opphisset militssoldat som peket på meg med våpenet sitt. Jeg slapp å dø for Flemming Rose. Jeg ble frelst av en fremmed som spilte den rollen som fremmede alltid gjør, som lynavleder og syndebukk, når uoverskuelige og kompliserte konflikter blir for vanskelige å håndtere.

Hvis jeg hadde en gud, ville jeg takke ham for motorsyklisten. Men det har jeg ikke, og derfor mener jeg at det må finnes andre og viktigere ting å gå opp i enn hvorvidt vi skal krenke andres guder eller bare la de døde ånder være i fred.

Carsten Jensen
Forfatter

Mer fra Debatt