STYRINGSSTRUKTUR
Kampen om dekanvervet ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo er over – og vinneren, med 50,2 prosent av de vektede stemmene, ble Arne Bugge Amundsen som til nå har vært instituttleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk. Vi ønsker å benytte anledningen til å gratulere Amundsen og ønske ham lykke til i hans nye verv.
Valget gjorde oss imidlertid oppmerksomme på hvordan universitetsdemokratiet ved UiO fungerer, eller kanskje rettere sagt – ikke fungerer? Faktum er at Jens Braarvig, professor i religionshistorie og Amundsens motkandidat, som fikk 49,8 prosent av de vektede stemmene, fikk flest stemmer både i totalt antall stemmer og i gruppene vitenskapelig ansatte (VA) og studenter. Hvordan kan det da ha seg at han samlet sett tapte valget?
Valget var meget jevnt blant de VA; i denne gruppen endte de to kandidatene nokså likt og Braarvig hadde 14 flere stemmer enn sin motkandidat. I studentgruppen var variasjonen større – Braarvig fikk 61 flere studentstemmer, men dette utgjør bare 58.8 prosent av studentstemmene totalt. Blant de Teknisk-Administrative ansatte (TA) fikk Amundsen 66.42 prosent av stemmene selv om diskrepansen i antall stemmer blant TA var lavere, med 51 stemmer. Universitetsdemokratiet i dag handler om å ivareta de forskjellige stemmeberettigede gruppene. Derfor er systemet bygd slik at «kaken» som utgjør 100 prosent er fordelt på de tre gruppene – VA teller 53 prosent, studentene 25 prosent og TA 22 prosent.
Problemet er at det har ingenting å si hvor mange stemmeberettigede det er som avgir sin stemme i hver av gruppene. Derfor er også denne maktfordelingen noe villedende. TA-gruppen vil nesten alltid bli favorisert på bakgrunn av relativ makt pr stemme. Dette fordi de er den minste gruppen ved valg, til tross for at de har høyest valgdeltakelse. Som nettsidene til HF sier: «Valgdeltakelsen var høy, over 60 prosent av de vitenskapelige ansatte stemte, 67 prosent av de teknisk administrativt ansatte og 267 studenter». Problemet med dagens system er at hver av grupperingene er gitt en andel av «kaken» uavhengig av hvor mange det er som stemmer innenfor hver gruppe.
Dette peker på et større problem i universitetsdemokratiet utover dette enkeltstående valget. Det kan virke utrolig at en person kan vinne flertall i 2 av 3 stemmeberettigede grupper, vinne det totale antallet stemmer – men samtidig tape fordi en av de 3 stemmer mer ensidig. Det er heller ikke slik at dette problemet kun gjelder de TA-ansatte. Det er gledelig at hele 267 studenter stemte ved årets dekanvalg – til sammenligning var det kun 16 studenter som stemte ved forrige reelle dekanvalg i 2006. Med dagens universitetsdemokratiske ordning kan en slik valgdeltakelse få store konsekvenser. Dette kan illustreres med et enkelt eksempel: Hvis det ved neste dekanvalg blir jevnt prosentmessig mellom de VA og TA har det ingenting å si om en av kandidatene leder med 200 stemmer. For da vil 16 studenter som stemmer ensidig være de som avgjør valget. Kan en slik ordning kalles demokratisk? Og oppfordrer den egentlig til valgdeltakelse?
May-Lisbeth Brew
Masterstudent religionshistorie, UiO
Adrian Plau
MA, sørasiatisk kultur og språk, SOAS
Masterstudent, religionshistorie, UiO