«Enten er man for klimaaksjonen – eller så har man ikke 'forstått alvoret'.»
KLIMAKAMP
Etter at min kritikk av Forfatternes klimaaksjon sto på trykk 10. april, har jeg mottatt to intelligente svar: Arne Johan Vetlesen hevder i Klassekampen 15. april at min bruk av det nordamerikanske slaveriet som parallell til klimakrisen er mindre instruktiv enn jeg ville ha det til. For der slaveriet fant sted i en «menneske-til-menneske-kontekst», og dermed kunne avskaffes, fører klimaendringene, i kraft av å være et resultat av menneskelig «innvirkning på hvordan jordsystemet fungerer», til uopprettelige problemer for alle arter.
Jeg setter pris på Vetlesens innspill, men er usikker på om han har villet forstå hvorfor jeg henter slaverieksempelet inn i den opprinnelige teksten. Selve utgangspunktet for sammenlikningen var å finne en historisk situasjon der de aller fleste opplyste mennesker i all vesentlighet var klar over at noe var alvorlig galt og at noe måtte gjøres, men likevel altfor lenge gjorde altfor lite. Dette brukte jeg til å etterlyse bedre tekster og en mer radikal aktivisme hos Forfatternes klimaaksjon.
I et innlegg på klimaaksjonens nettsider tar Freddy Fjellheim sympatisk nok til etterretning at enkelte mener at aksjonens medlemmer så langt ikke har vært dyktige nok, hverken i språk eller i tanke. «Vi tar det imot som skjerpende advarsler», skriver Fjellheim i en tekst som bærer preg av vidd, språklig overskudd og ikke minst en velutviklet rolleforståelse av den typen som helt synes å mangle hos enkelte av aksjonens mer selvhøytidelige medlemmer.
Som klimaforskerne Henrik H. Svensen og Bjørn H. Samset påpeker i siste nummer av Vinduet, vil den kanskje viktigste effekten av vårt individuelle klimaengasjement kunne være «å gi politikerne ryggdekning for å ta upopulære valg». Første bud for klimaaksjonen må derfor være å sørge for at de blir både hørt og lest med utbytte – også når de forholder seg til kritikk.
Espen Stuelands forurettede kronikk forrige uke er et urovekkende eksempel på hvordan det blant enkelte synes å ha bredt seg en overbevisning om at man enten er for Forfatternes klimaaksjon – eller så har man ikke «forstått alvoret i klimaforandringene». For et år siden tok Stueland for seg en han kalte «Adorno», som i tillegg til generell uskikkethet i klimaspørsmål, angivelig også led av «kunnskapsforakt». Nå er han ute etter en viss «Jordal», som etter sigende både vil «‘luke ut’ norske forfattere», og dessuten mangler mot til å risikere noe selv.
Det føles pussig å bli belært om mot og risiko av en mann som må fordumme sine meningsmotstandere for overhodet å kunne diskutere.
Preben Jordal
Oversetter og kritiker