Debatt

Snuoperasjon fullført?

LITTERATURVITENSKAP Slik Erik Bjerck Hagen (EBH) opptrådte i sommerserien «Litteraturkritikk mot strømmen», skulle man tro at både det litteraturvitenskapelige fagmiljøet og kritikerlauget hadde store ting i vente.

I ettertid har han imidlertid valgt å tolerere hele debatten i hjel – først ved å tåkelegge alle de «provoserende» utsagnene fra sommerserien, dernest ved å forsøke å trekke diskusjonen over i en hjemmelaget modell av hele det litteraturvitenskapelige feltet, der det angivelig er god plass til alle. Retorikken har en treffende term for denne metoden: petitio principii, et forsøk på å gjøre ens egen fasit til premiss for diskusjonen, slik at utfallet er gitt før motparten kommer til orde.

Fra første stund har EBH vridd sitt svar over mot et poeng han tydeligvis føler seg mer bekvem med enn de han faktisk ble utfordret på: «Å vektlegge smak og kvalitetsvurderinger innebærer på ingen måte den avvikling av faget litteraturvitenskap som Gisle Selnes hevder.»

Men Selnes’ opprinnelige kritikk nevnte verken «kvalitet» eller «vurdering» med et eneste ord: derimot satte den et stort spørsmålstegn ved EBHs samrøre av litteraturkritikk og forskning, og et utropstegn etter den snodige dyrkingen av «det litteraturkritiske egoet» med sine nykker og idiosynkrasier.

Likevel: Uten videre forklaring skriver EBH fremdeles som om litteraturvitenskap primært handlet om å etterprøve kritikkens førsteinntrykk av litterære verker, med litteraturteorien som «pragmatisk» hjelpemiddel. Forskning blir da en uendelig tilnærming til (for eksempel) den fullstendig fortolkede Ibsen – som vi for øvrig må avskrive som en fiksjon, siden vi ellers ville fremstå som «essensialister». Den mer grunnleggende utspørringen av hva litteratur er, og hvordan den fungerer, stemples av EBH som «teorisme» og parodieres til det ugjenkjennelige, før den kastes på historiens skraphaug.

Men noe av det som kjennetegner den moderne litteraturvitenskapen, er nettopp dens vilje til å utforske litteraturens rammevilkår hinsides fortolkningen av enkelte verk og forfatterskap. EBH skjønner tydeligvis ikke dette, eller han liker det ikke, og later som om han ikke forstår at moderne litteraturvitenskap også – og på like grunnleggende vis – handler om helt andre ting enn fortolkning.

De punktene der EBH åpenbart har påstått mer enn han har belegg for, lar han klokelig ligge. Men spørsmålene er viktige nok til på tampen å løftes over den tåkelagte valplassen: (1) Stemmer det at de russiske formalistene forfektet et «essensialistisk» litteratursyn? Var ikke «litterariteten» for dem snarere en historisk foranderlig funksjon? (2) Er litteraturvitenskapen virkelig så ødelagt av vidløftig «teorisme» som EBH hevder? Hvor er beleggene for denne virkelighetsbeskrivelsen? (3) Er EBHs remedium – å gå «mot strømmen» tilbake til den nasjonale referanserammen og den «fornuftige tenkningen» som rådet i litteraturforskningen før faget allmenn litteraturvitenskap ble etablert – virkelig det som kreves for at faget anno 2014 skal være på høyde med sin samtid?

Appellen til «fornuften» i EBHs innlegg er symptomatisk: Fornuften er ikke bare en ensom ting, den kan visst også, i likhet med apostelen Paulus, være «alt for alle mennesker». EBH klarer i alle fall det teoretiske C-momentet det er å forene sin egen «anti-essensialistiske» posisjon med selv å servere en «essensialistisk» teori om litteraturens vesen, som han mener å ha utledet av Aristoteles' mimesis-begrep. Samtidig stiller han opp romantikken som estetisk ideal – uten å si et ord om den elementære motsetningen mellom det «aristoteliske» (mimetiske) litteratursynet og romantikkens ekspressive poetikk, som er konsist oppsummert i tittelen på M.H. Abrams' faglitterære klassiker The Mirror and the Lamp.

EBH har fremdeles en jobb å gjøre med å forklare hvorfor vi i dag trygt kan «se forbi moderne litteraturteori og tilbake til romantikken» når vi skriver om litteratur. Hvorfor bør den som vil tilegne seg den romantiske dømmekraften, «se forbi» – for eksempel – Yale-skolens nylesning av romantikken? Hva er det som gjør EBHs «førmoderne» mimesis-modell bedre egnet til å forstå hvordan en fortelling fungerer enn – for eksempel – Roland Barthes’ semiotiske analysemodell, der det mimetiske utgjør ett nivå blant flere?

Og hvordan skal EBH ved hjelp av sin «aristoteliske» mimesis-optikk redegjøre for lyrikken, som jo faller utenfor Aristoteles’ sjangersystem? Ved å «se forbi» den moderne litteraturteoriens forsøk på å forstå hva lyrikk er, og hvordan den aristoteliske poetikken er tenkt? Disse spørsmålene er ikke retoriske, de forutsetter bare at EBH mener det han sier når han går «mot strømmen», poserer og provoserer og «engasjerer seg i konfliktene på nye og originale måter». Men jeg antar at EBH nå regner snuoperasjonen for fullført, slik at vi kan konstatere at debatten i Morgenbladets spalter aldri kom til å finne sted.

Gisle Selnes
Professor ved Universitetet i Bergen

Mer fra Debatt