«Det må være leger som vurderer pasientens sykdom, dens prognose og behandlingsmulighet.»
DØDSHJELP
Morten Horn (Morgenbladet 31. oktober) mener at jeg i min kronikk «Døden angår oss alle» villeder når jeg tar opp det partipolitiske spillet som foregår i forbindelse med legalisering av aktiv dødshjelp. Både når det gjelder selvbestemt abort og og selvbestemt livsavslutning for døende og håpløst lidende er det imidlertid liten tvil om at religiøst engasjerte organisasjoner og politikere setter kreftene inn for å forhindre dette legalisert, i strid med folkeviljen.
Jeg kan ikke se at Horns argumenter tilbakeviser dette. KrF-leder Knut Arild Hareides klare uttalelser om at aktiv dødshjelp ikke var noe tema dersom regjeringen skulle regne med hans partis støtte, har vel heller ikke gått Horn hus forbi. I stedet mener han det er legestandens motstand som her er avgjørende. Men mens legeforeninger og etiske råd avgir erklæringer som samsvarer med troens forkjempere, er legene selv oftest delt i spørsmålet. Til syvende og sist er det politikerne som avgjør.
Andre land har klart å utvikle premisser og regelverk for aktiv dødshjelp, og videre dokumentert at dette kan praktiseres innenfor de rammer loven gir. Men Horn mener dette ikke kan praktiseres hundre prosent rettferdig. Følgelig må enten alle som ønsker det kunne få aktiv dødshjelp – frisk som syk – eller ingen (Religion og livssyn 2/2014). Horns fremstiller det videre som at én lege alene skal gis makten til å bestemme hvem som skal få lov til å dø og hvem som må lide videre, en makt han selv ikke vil ha. Men det er pasientens autonomi som her er det sentrale. Andre enn leger, for eksempel jurister eller psykologer, vil kanskje kunne være like godt egnet til å vurdere den sykes beslutningskompetanse. Men det må være leger som vurderer pasientens sykdom, dens prognose og behandlingsmulighet.
Ensomhet, håpløshet og depresjon kan være naturlige følgetilstander av alvorlig og uhelbredelig sykdom, men ikke hovedindikasjon for aktiv dødshjelp, slik Horn fremstiller det. I Nederland kreves det for øvrig at en annen lege, i tillegg til pasientens behandlende lege, skal undersøke om betingelsene for aktiv dødshjelp er oppfylt. Ingen leger tvinges til å gi slik hjelp. Leger har alltid reservasjonsrett (som ved selvbestemt abort), men de plikter da å henvise til en villig lege. Dét skulle ikke være vanskelig, da cirka 90 prosent av legene her støtter legaliseringen av aktiv dødshjelp.
Etter min mening er det urimelig å kreve straffbart for andre det man ikke selv ønsker eller behøver å delta i, og som heller ikke volder andre skade. Legalisering og full åpenhet er langt å foretrekke fremfor at aktiv dødshjelp skjer i det skjulte. Noe vi vet at det gjør, også i Norge. Da vet vi ikke hvordan pasientens selvbestemmelse blir ivaretatt. Og legen risikerer tiltale for overlagt drap.
I de land som har legalisert aktiv dødshjelp er det en beskjeden prosent (eller promiller) som benytter seg av dette. Men å vite at det finnes en slik siste utvei, gir trygghet og bedrer livskvaliteten for langt flere alvorlig syke og døende.
Kari Vigeland
Tidligere førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, UiO, og co-president i Det humanistiske verdensforbundet (IHEU)