«Kulturpolitikk lar seg ikke bevise eller telle, den må snarere legitimeres gjennom overbevisning, argumentasjon og gode ideer.»
KULTUR
I Aftenposten 20. mai kaller Torgrim Eggen Thorhild Widvey den dårligste kulturministeren på lenge. Hvordan vet vi egentlig at at en kulturminister er dårlig?
Vi kan begynne med det mest åpenbare: hva en minister sier og hvordan hun sier det. En minister av i dag skal beherske små og store formater: visjonære taler, politiske programerklæringer, statusoppdateringer og tweets. Det er nok liten tvil om at Widveys forgjenger behersket kanskje de fleste formatene bedre – rent retorisk – enn den sittende ministeren.
Hvis vi ser bort fra hvordan Widvey har sagt ting, og ser mer på hva hun har sagt, hva er det egentlig hun har sagt? Rett etter den nye regjeringen tok over, ble hun både portrett- og politikkintervjuet. Noe av det første hun uttalte var at frivillighet utgjør en bærebjelke, både for kulturpolitikken og for samfunnet i sin helhet.
Et annet poeng hun gjentok ved flere anledninger, var at hovedlinjene i kulturpolitikken lå og skulle ligge fast. Som et apropos til den debatten om norsk kultur som hennes forgjenger var involvert i, ble hun også spurt om hva hun mente norsk kultur var for noe. Hun ønsket ikke å svare på spørsmålet, men sa: «Vi ønsker å ha en offentlig debatt om norsk kultur. Jeg kan ikke si mer om dette». Det var med andre ord veldig få tegn på eller ønske om å fronte en ny visjon, et nytt idegrunnlag eller en helt ny verktøykasse.
Den tydeligste programerklæringen til den nye statsråden lå i den politiske plattformen mellom de blå partiene, der den kulturpolitiske plattformen var preget av nokså uforpliktende verb, av typen «legge til rette for», «styrke», «støtte», «vektlegge» og «sikre». Det viktigste i de politiske signalene på kulturområdet var begreper om maktspredning, om en frihetsreform og om tilrettelegging for mer privat kapital på kulturområdet. Dette er også punkter vi har kjent igjen i spredte uttalelser og signaler fra departement og statsråd siden nøkkelen til ministerkontoret gikk fra Tajik til Widvey. Private penger er bra og makt skal spres.
Å være statsråd er også å innta en rolle i offentligheten. Det kan til og med argumenteres for at denne rollen er en integrert del av arbeidet som statsråd. For Widveys del har hun delt den departementale offentlige rollen med understudy Knut Olav Åmås, opprinnelig briljant castet i rollen som statssekretær og kulturfaglig alibi. Åmås ble tidlig spådd en rolle som de facto kulturminister, og i perioder er det nettopp en slik rolle han har hatt.
Åmås har så vidt jeg kan se vært den mest synlige statssekretæren Kulturdepartementet har hatt på mange år. Til tider mer synlig enn ministeren selv. Og Åmås er nok også «litt bedre retorisk» enn sin sjef. Åtte måneder i rollen som statssekretær var imidlertid det Åmås rakk, før nye, viktigere roller i kultur-Norge kalte.
Arvtageren Bjørgulv V. Borgundvaag, såpass ubeskrevet at kulturpolitiske talsmenn fra opposisjonspartier ikke kjente til ham, har store sko å fylle. Rollen hans blir ganske sikkert en annen, blant annet fordi han ikke har den samme journalistiske og redaksjonelle erfaringen som Åmås kunne skilte med. Arbeidsdelingen mellom Borgundvaag og Widvey blir uansett interessant å følge.
Men gjør dette Widvey til en svak minister? For hva var egentlig en god minister igjen? Det er i utgangspunktet lettest å si hva en kulturminister ikke bør måles på. Hun bør først og fremst ikke måles på terningkast i Dagbladet. Det har vært tydelige tendenser til vrangvilje i mediene, særlig fordi det alltid blir gode oppslag av å ta ferske ministere i tabber. En statsrådblunder er verdt minst fem ordinære politikerblundere.
Hun bør dernest ikke måles på hvor populær hun er blant kunstnere, eller på om hun foretar kutt i bevilgninger eller ikke. Hun bør trolig heller ikke, selv om det kan være fristende, måles på hvilken kjennskap hun har til norsk kulturliv. En god minister er en minister som er tydelig og konsistent, som følger opp sine egne visjoner og planer, som har gjennomslag innad i regjeringen og legitimitet i det feltet hun er satt til å styre. På noen av disse områdene bør Widvey få et helt budsjettår på seg, på andre er det liten tvil om at hun har betydelige svakheter. For eksempel retorisk.
Politikk er retorikk. Politikk handler om å ville noe, om å forklare hva man vil og argumentere for hva man vil så godt at det ender opp med å bli gjennomført. Det krever innsikt i og evner til å forme budskap etter formål og målgruppe. Derfor er en politiker som er dårlig retorisk også en dårlig politiker.
Dette banale faktum er sant på alle politiske områder, men det er dobbelt sant på det kulturpolitiske området. Kulturpolitikk lar seg ikke bevise eller telle, den må snarere legitimeres gjennom overbevisning, argumentasjon og gode ideer. Sittende kulturminister er ingen vinner i så måte.
Ole Marius Hylland
Kulturhistoriker, ansatt ved Telemarksforsking