Debatt

Gammel Hegermarsj

Med Anders Hegers briller må samfunnskritisk kunst løpe den pottetrente venstrehumanismens ærend, skriver kunstner Morten Traavik.

KULTURRADIKALISME

Hva som er gangbare mål for kulturell dannelse er et evig skiftende paradigme som de lærde aldri blir enige om. For meg er et viktig kriterium å ha ett eller flere favorittmotiv fra Larsons gale verden, med sin skattekiste av eksistensielle snapshots av den menneskelige (og dyriske) tilstand. Mitt viser en dinosaur iført den amerikanske forstadsungdommens ikoniske lekeatributter: baseballcap, balltre og hanske. Den står med et litt betuttet uttrykk i et stort øde landskap utenfor en rekkehuslignende rad av kameratenes grotteåpninger. Over samtlige henger hjemmelagede skilt som i stedet for «Til salgs» sier «Beklager, utdødd». Teksten under bildet: «Med ett følte Bobby seg veldig alene i verden.»

Med kronikken «Kulturradikalismens svanesang» (Morgenbladet 20. juni) graver forlegger og forfatter Anders Heger opp igjen kulturradikalismens fossile levninger og holder en vakker, om enn forsinket messe over dem.

Utgangspunktet er den – i og med Hegers seneste innlegg – fortsatt pågående debatten rundt en serie kunstneriske samarbeidsprosjekter jeg i de siste årene har iscenesatt i samarbeid med nordkoreanske kunstnere og kulturmyndigheter. Senest Kardemomyang under Festspillene i Bergen, der unge nordkoreanske musikkelever blant annet fremførte sanger av Thorbjørn Egner. I denne debatten har sosialisten Heger funnet sammen med den høyreliberale «tankesmien» Civita, som med en nærmest besatt glød gjennom snart to år har utmalt meg og dermed by association også prosjektenes mange bidragsytere (fra familien Egner til soldatene i Garnison Sør-Varanger) som «tankeløse medløpere i skrekkregimets (Nord-Koreas) tjeneste».

Som Egner-biograf mer enn som Koreaekspert har Heger på sin side bidratt med utfall som «et av verdenshistoriens aller grusomste samfunn, en Førerstat som man må sammenligne med Hitler-Tyskland, et forferdelig land» der kunstneren Traavik «benytter seg av verdens verste diktatur for å fremme sitt eget lille, smålige kunstneriske prosjekt».

I en ansvarlig offentlighet er språk- og metaforbruk av denne typen problematisk, ikke minst etter 22. juli, spesielt dersom de baseres på moralsk indignasjon og ikke på faktisk og empirisk kunnskap om de politiske (Nord-Korea) eller kunstneriske hovedtemaer (innholdet i forestillingene, som både Civita og Heger aktivt har unngått å sette seg inn i) som kritiseres. Derfor valgte jeg, på prinsipielt grunnlag, etter to år med grunnløse beskyldninger å politianmelde Civita for injurier, eller ærekrenkelser som det pompøst nok også fortsatt heter.

Selvsagt har jeg null forventninger til at påtalemakten skal ta dette videre til rettssalen; de har forhåpenligvis bedre ting å gjøre. Men det er da heller ikke poenget. Gjennom å introdusere det norske rettsvesenets strenge krav til sannhet og faktuell redelighet som en mulig standard for debatten søker jeg i virkeligheten å gjøre debatten bedre – langt fra å kneble den, slik Heger ut fra kulturradikalismens ryggmargsrefleks om at offeret alltid har rett, søker å vri perspektivet til.

Det for en dreven kulturrev overraskende pubertale kunstsynet som Heger dømmer mine kunstprosjekter ut fra, bygger på utdaterte spilleregler jeg da heller aldri har fulgt. Heger skriver at «den opposisjonelle kunstens styrke (…) alltid [lå] i at den insisterte på å snakke om realiteter – kvinnerettigheter, arbeiderkamp, undertrykt seksualitet – der makten bare hadde verdensfjerne prinsipper om verdighet eller tradisjon å holde igjen med». Som Halvor Finess Tretvoll påpekte i Ny Tid for over ti år siden, er «de gamle kulturradikale kampsakene langt på vei vunnet. Og en vingestekket kulturradikalisme evnet ikke å videreutvikle prosjektet i en ny tid».

Lest med Hegers nostalgiske briller, der samfunnskritisk, «opposisjonell» kunst nødvendigvis må løpe den pottetrente venstrehumanismens ærend, er det kun naturlig at hans hjemløse jakt på utdødde kamerater fører ham til kaldkrigsnostalgikerne Civitas grotteåpning. Her kan de leke sammen at verden fortsatt er bipolar og utvetydig, overgripere bare er overgripere og ofre bare er ofre.

Heger mener at Civita i og med min politianmeldelse automatisk får «vinnerens posisjon». En slik kåring er kun mulig gjennom en kunst- og motkulturforståelse som har vært tømt for levende innhold siden slutten av 1970-tallet, der alle former for autoritet i sitt vesen er undertrykkende og kunstneren er «den viktige og gode, mens småborgeren er den onde, som frykter seksualitet. Den kulturelle overklassen blir idealborgeren», slik den danske forfatteren Rune Lykkeberg skriver i boken Kampen om sandhederne. Derfor savner også både Civita og Heger, hver på sitt vis, fortolk-ningsredskaper for kunstneriske prosjekter og strategier der maktkritikken både er implisitt og har flere mulige retninger. Å anføre en romantisk «opposisjon mot det bestående» som kardinaldyd for vesentlig kunst er et uttrykk for den totalitære fristelsen som alltid har ridd kulturradikalismen, der den samfunnsbevisste kunsten reduseres til et brautende og selvgodt folkeopplysningsprosjekt i den selvbestaltede kulturelle overklassens tjeneste.

Morten Traavik

Kunstner

Mer fra Debatt