Debatt

En rektors bekjennelser

«At denne rektoren har følt seg fremmed i en skoleinstitusjon som har vært en bærebjelke i det robuste, norske demokrati, er vel strengt tatt ikke egnet til å forundre.»

NORSK SKOLE Leif Ersnes tar i Morgenbladet (27. juni) farvel med Marienlyst skole i Oslo, hvor han har vært rektor i tre år. Selv gir Ersnes fem ulike begrunnelser for sin avgang:

1. Fordi han er «lei av sutrete lærere» (Morgenbladet).

2. Fordi «den pedagogiske verktøykassen er tom» (Morgenbladet).

3. Fordi han har fått ny jobb (epost til lærere, elever og foreldre 1. juni).

4. Fordi det har vært et «tøft og stort arbeidspress» som går utover familielivet (tale til lærerne 20. juni).

5. Fordi han har snudd skolen «fra underskudds- til overskuddsbedrift» og hans interesse ikke består i å «drifte» skoler (ved telefonforespørsel fra undertegnede 27. juni).

Med et bemerkelsesverdig arsenal av krigs- og New Public Management-retorikk bekjenner den avtroppende rektor at han ønsker seg lærerorganisasjoner som «frontkjempere for nytenkning, innovasjon og organisasjonslæring», med «de beste lærerne» som «mentale marinejegere»: «de som ser konkurranse i alt, og som er villige til å gå over lik for å oppnå sine mål». Ersnes savner en skolekultur med større forskjeller også blant lærerne, basert på «alle ting som kan måles», men også på «den umålelige faktor: sjefens oppfatning av deg». Nå vender han tilbake til en kultur han «liker å jobbe i» – oljebransjen. (Leif Ersnes har fått jobb som produksjonssjef i Jemar Workboat Academy AS, ledet av Johs. Ludvik Ersnes).

At denne rektoren har følt seg fremmed i en skoleinstitusjon som har vært en bærebjelke i det robuste, norske demokrati med dets idealer om likhet og solidaritet, er vel strengt tatt ikke egnet til å forundre. Heller ikke at han vil stille offentlig til skue sin forvirring om hvorfor han ikke lenger vil være der han har vært. At den fremkommer på kronikkplass i Morgenbladet, er selvfølgelig helt utmerket. Mer uklart er det derimot hvorfor Morgenbladet med avisens ambisjoner om å bedrive kritisk kulturjournalistikk lanserer rektoravgangen over ytterligere tre sider, og slik velger å fungere som mikrofonstativ for denne postrektorale forvirring.

Rune Slagstad

Mer fra Debatt