«En restriktiv innvandringspolitikk kan i denne sammenheng omtales som å trekke opp stigen etter seg.»
INNVANDRING
«Vi» er et av språkets mest fleksible ord og ett av de mest interessante for samfunnsforskere. Det skifter jo mening mange ganger bare på en dag. I sin kronikk «Selvtuktens grenser» i Morgenbladet 26. september, om den svenske innvandringspolitikken, synes imidlertid Grete Brochmann å forutsette en betydning av ordet som er mer stabil enn verden i det tidlige 21. århundret skulle tilsi, med sine porøse grenser, murer mot fremmede og kulturelle hybridisering. Hun betrakter dessuten den liberale svenske innvandringspolitikken som noe gåtefull, og gjør narr av det «sterkt anti-nasjonalistiske Sverige», som brått blir nasjonalistisk i møte med mer restriktive holdninger til fremmede folk.
Brochmann skriver at Sveriges politiske ledere har «instruert befolkningen i toleranse», men at landets «elite» nå får en smekk over fingrene takket være «holdninger som ulmer under overflaten». Jeg vet ikke hvorfor Brochmann sier dette. Hun pleier å være flinkere med tall enn jeg, så hun vet meget godt at det i så fall er temmelig nøyaktig 87 prosent av velgerne som for tiden markerer tilhørighet til eliten. Men de er vel hjernevasket eller skremt til taushet av sine autoritære ledere og ensrettende medier, får man anta.
Det er riktig at dramatisk økt innvandring vil skape problemer med å finansiere velferdsstaten slik den er kjent fra Skandinavia. Spørsmålet er om den kan og bør videreføres i sin nåværende form, dersom det vil innebære fortsatt økte ulikheter i verden. En restriktiv innvandringspolitikk kan i denne sammenheng, forutsatt en videre avgrensning av ordet «vi» enn den nasjonalstatlige, omtales som å trekke opp stigen etter seg. Men man kan selvfølgelig også si «ansvarlig, bærekraftig innvandringspolitikk» om samme praksis.
Kanskje den liberale svenske innvandringspolitikken og det generelt høye nivået av anstendighet i omtale av minoritetsspørsmål («politisk korrekthet», som det heter i Norge og Danmark) har andre årsaker enn de Brochmann anfører. Kanskje det er så enkelt som at den ideologiske arven etter Olof Palme fremdeles er levende. For ham og hans likesinnede dreide ikke solidaritet seg primært om å slå ring om de nærmeste, som allerede var mette og trygge, men hadde et globalt siktemål og rettet seg mot folk som hadde hatt mindre flaks enn skandinavene.
For øvrig er jeg enig med Brochmann i at Sverige har større sosiale problemer enn politikere flest har villet innrømme, og at det er tankevekkende at innvandrere ser ut til å finne seg like godt til rette i det strenge Danmark som i det liberale Sverige. Men det er også et faktum at mange innvandrere bor i Skåne og arbeider i København. Uansett er det både riktig og betimelig av Brochmann å påpeke at det ikke finnes én løsning på de flerkulturelle dilemmaene.
Et siste, beslektet spørsmål dreier seg om lønnsomhet. Skal innvandring være lønnsom, og i så fall for hvem? Dersom det er kapitaleierne som skal tjene penger, er innvandring stort sett lønnsom. Dersom det er velferdsstaten som skal gå i null, og den eksisterende befolkningen skal beholde sine goder, blir det straks viktigere å sile innvandrerne med tanke på deres potensielle bidrag som skatteytere.
Men hvis vi ser på innvandrernes egne regnskaper, er det vel liten tvil om at de fleste får det bedre i Skandinavia enn de ville hatt mulighet til der de kommer fra. Den svenske innvandringspolitikken har i ikke liten grad vært basert på en slik, utvidet forståelse av begrepet «vi».
Det danner seg underlige allianser på dette feltet. Nyliberalister havner i seng med kosmopolitiske radikalere og internasjonale sosialister, mens bekymrede sosialdemokrater i praksis inntar posisjoner som ligger nærmere etno-nasjonalistenes. Begrunnelsene er til dels svært ulike, men det spiller ikke nødvendigvis så stor rolle for dem det gjelder, som enten får mulighet til å skape seg en bedre fremtid i et nytt land, eller blir avvist på grensen.
Thomas Hylland Eriksen
Sosialantropolog