Debatt

Anerkjennelse av de manuelle

Er vi hva vi gjør, eller gjør vi hva vi er? Akademisk utdannelse fremstår som noe man enten var dum nok til å velge bort, eller for dum til å komme inn på.

Innlegget til Ole Thorstensen 22. august om de manuelle har skapt stor debatt om noe alle tilsynelatende er enige om. Yrkesfagene er viktige. Praksis er viktig. De manuelle er viktige, og de fortjener mer respekt. Samtidig bekrefter debatten et av Thorstensens viktige poeng. Som en morsom gåte spør Thorstensen: «Hva gjør akademikerne når de ikke forstår hva håndverk og manuelt arbeid dreier seg om?» – før han selv svarer: «De akademiserer det hele …».

Jeg er også en av disse akademikerne nå, men som tidligere elektriker kjenner jeg meg godt igjen i Thorstensens beskrivelser. Da jeg jobbet som håndverker, var det ikke uvanlig å spise matpakka i bilen, jobbe ute i tjuefem minusgrader eller med hendene over hodet hele dagen og kjøre til nærmeste bensinstasjon for å finne et toalett det gikk an å benytte. Om jeg skulle finne på å gjøre private ting i arbeidstida, gå til frisøren, for eksempel, innebar det trekk i lønn.

På universitetet jeg jobber nå, vaskes toalettene hver dag, jeg har gratis kaffe, ergonomisk tilpassede møbler og kan ringe teknisk avdeling om det trekker litt kaldt på kontoret. Jeg har få krav til hvor og når jeg skal jobbe, og kan for eksempel tillate meg å skrive denne teksten midt i arbeidstiden eller tilbringe halve dagen på café om jeg finner det formålstjenlig.

Jeg mener ikke med dette å si at manuelle yrker bare er dritt. I mitt tidligere arbeid som elektriker hadde jeg selvfølgelig tunge og slitsomme dager, men ofte også flotte erfaringer, som jeg virkelig kan savne, når jeg nå sitter bak kontorpulten og akademiserer. Dager hvor jeg virkelige følte at jeg utrettet noe – jeg bidro og fikk ting til å fungere. Enten sammen med gode kolleger, eller alene hjemme hos hyggelige folk som serverte kake og kaffe fordi varmekablene på badet fungerte igjen.

Samtidig har jeg også møtt nedlatenhet over mine fagkunnskaper, klaging over at jeg er for dyr og mistenksomhet om hva jeg skulle finne på dersom de lot meg være alene i huset. Det er vanskelig å ikke føle på et snev av underdanighet når man ligger på knærne for å legge opp kabel til den tredje Louis Poulsen-lampa i «dagligstuen», samtidig som professoren har hjemmekontor for å følge med at arbeidet går skikkelig for seg. Som elektriker var det ubegripelig for meg hvordan folk i det hele tatt fikk fri fra jobben for å være hjemme og passe på håndverkeren. Som universitetsansatt så skjønner jeg det altfor godt.

Yrket er en essensiell del av livet og antas ofte, både av ulikhetsforskere og i dagliglivet, å kunne gi oss ganske mye mer informasjon om folk enn hva de gjør akkurat i arbeidstiden. I møte med nye personer spør vi ofte hverandre om hva vi «driver med», og kanskje om hvor vi bor. Nylig fortale en murersønn, med både fagbrev og lang utdannelse, til VG at det knyttet seg i magen da hans venner spurte om hva foreldrene drev med, og at han rett fram løy til bekjente om hva han skulle da han hadde ekstrajobb som murer.

En annen historie i VG fortelles av en hjelpepleier, som er stolt av jobben sin, men som erfarer at andre ofte snakker om den som «rumpetørking». Heldigvis har også murersønnen nå bestemt seg for å være stolt av sin bakgrunn og sitt fagbrev. Yrket henger sammen med status og generelt kommer manuelle yrker dårlig ut i slike rangeringer.

Man slutter heller ikke å vurderes som manuell når arbeidsdagen er ferdig. Det finnes en hel underholdningsindustri som handler om at de utdannede, vi, kan le av de manuelle, av arbeiderklassen og dens mislykkethet. Hellstrøm viser oss at de ikke kan lage god og sunn mat, Luksusfellen at de verken kan telle eller prioritere, Paradise Hotel at de ikke kan beherske seg og Unge mødre at de heller ikke kan planlegge. For å nevne noe.

Alt dette kunne de kanskje ha fikset hvis de bare hadde valgt en høyere utdannelse? Om det er noen manuelle med i Sinnasnekkeren, kan de således betraktes som ekstra ille, sett ovenfra. De kan jo ikke en gang være skikkelige manuelle.

Jeg er ikke i tvil om at det er en tett sammenheng mellom hvilket yrke man har og hvordan man vurderes som person, men jeg er usikker på årsaksrekkefølgen. Er du hva du gjør, eller gjør du hva du er? I alle tilfelle viser nyere undersøkelser at tre av fire under 30 år mener at bygg- og anleggsutdanningen har lav status.

Selv om alle er enige om at vi trenger de manuelle, finnes det utallige eksempler på folk som sier at «jeg er bare» hjelpepleier, butikkmedarbeider eller rørlegger. Thorstensen er ikke alene om å høre kommentarer som «Du skulle jo ikke vært snekker, du som er så smart». Underforstått at de manuelle individene kunne vært noe annet og bedre, og at dette ofte har å gjøre med en lang utdannelse.

Det er aldri noen som har sagt til meg at «du skulle jo forblitt håndverker, du som er så praktisk.». Akademisk utdannelse fremstår som noe man enten var dum nok til å velge bort eller for dum til å komme inn på. Yrkesfag, eller gud forby – ufaglært arbeid, inntar dermed motsatsen som passende for den «skoletrøtte».

Når det å beherske en viktig praktisk ferdighet ikke gir seg utslag i stolthet, men i følelser av underdanighet og mindreverdighet, så forteller dette oss noe viktig om anerkjennelsen av ulike yrkesgrupper i samfunnet. I devalueringen av manuelt, praktisk arbeid ligger det altså også en devaluering av manuelle personer. Som gruppe og som individer.

Jonas Gahr Støre skrev i sin kronikk i Morgenbladet at statusen til de ulike yrkene ikke er et nullsumspill – at «vi må snakke opp yrkesfagene uten å snakke ned de akademiske». Det er en fin tanke at alle utdannelser og yrker skal kunne ha like stor anerkjennelse, men jeg stiller meg tvilende til hvor realistisk den er. Når så mange innenfor et arbeidsmarked har en eller annen form for lengre akademisk utdannelse, ser det ut som noe også må falle i verdi, i form av pengebelønninger, men også i anerkjennelse.

At akademikeren synes det er gøy å utføre lystbetont manuelt arbeid, som litt enkel oppussing, eller kanskje helst slow-food og ølbrygging, endrer ikke statusen til dem som gjør dette på «ordentlig», fra syv til halv fire eller på skift.

Akademisk utdanning er blitt den fremste målestokken for vellykkethet. Som May-Len Skilbrei tidligere har påpekt, gjelder dette også for integrering. Innvandrerne må bli som oss, altså oss i den høyt utdannede middelklassen, for at integreringen skal kunne kalles vellykket. Hva slags signal sender dette til dem som er manuelle, uavhengig av «etnisk bakgrunn»?

Når praktiske fag i tillegg forsvinner ut av skolen og akademisk kompetanse er det som vurderes allerede på barneskolen, ligger manuelle ferdigheter også i fremtiden lagelig til for hogg. Dersom du ikke behersker det akademiske i ung alder, er alternativet det motsatte: Yrkesfagene. Det ufaglærte. Det manuelle.

Jørn Ljunggren Tidligere elektriker, nå stipendiat i sosiologi ved Universitetet i Oslo med et PhD-prosjekt om sosial reproduksjon, bosetting og identitet blant personer med svært mye kulturelle ressurser, en norsk «kulturoverklasse».

Mer fra Debatt