«Det problematiske ved mindfulness kommer først til syne på et diskursivt nivå.»
MINDFULNESS
Ph.d-stipendiatene Ida Solhaug og Jonas Jakobsen fra Universitetet i Tromsø peker i Morgenbladet på empiriske studier som angivelig viser at ideologikritikk av mindfulness er substansløs. Studiene er interessante, men de tar ikke brodden av kritikken, snarere illustrerer de behovet for den.
Først en presisering: Jeg mener ikke at mindfulness er skadelig per se. Selv jogger jeg i ny og ne for å få sjelefred, og jeg ville nok opplevd det som sært om noen mente det svekket samfunnsengasjementet mitt. Det trenger selvsagt ikke være enten/eller; det har Höllinger (2004) vist i sine undersøkelser av motkulturelle New Age-ere som er mer sosialt og politisk engasjerte enn gjennomsnittsbefolkningen.
Spørsmålet er om undersøkelsen Solhaug og Jakobsen trekker inn har noen særlig relevans i en debatt om mindfulness som er blitt sekularisert mainstreamkultur, og så anvendelig at den ser ut til å kunne omfavnes av nær sagt enhver terapeutisk og religiøs gruppering (jfr. retningen «Christfulness»).
Det problematiske ved mindfulness kommer først til syne på et diskursivt nivå, der jeg forstår mindfulness som symptomatisk for samtidens kulturelle logikk, som blir aktualisert når samfunnsinstitusjoner griper til mindfulness som løsningen for stressede skolebarn eller arbeidstagere.
Et eksempel er reportasjen «Forbered deg på at dette kommer på timeplanen. Nødvendig for ikke å bli syk, mener ekspertene» fra dagbladet.no 2. mai, fremstilt med en skoleelev i lotusstilling. Saken formidler at det moderne liv gjør oss syke av stress. Årsaker som nevnes er overstimulering, teknologi, tidsklemma og prestasjonskrav. Disse artefaktene fremstilles nærmest som rene naturlover. Den ansvarsfulle løsningen ser vi på et fotografi av en mor i rene, hvite klær som lærer mindfulnessøvelser til sine to små barn.
Saken illustrerer godt det flere hevder om selvhjelp – den er en moralsk diskurs som påvirker normene for handling. Her er barnelærdommen at stresset får du ikke gjort noe med, men du kan gjøre noe med innstillingen din. Den voksne debatten om hvor stresset egentlig kommer fra, lar vi ligge.
Men dette er vel bare den useriøse varianten av mindfulness som flere av mine kolleger peker på som hovedproblemet? Nei. Solhaug og Jakobsen viser til studien fra Walachs et. al. (2007) av stressreduksjon via mindfulness på et telefonsenter i Freiburg. 9 av 11 oppgir at det hjalp dem til å mestre stress bedre og til å bli mer oppmerksomme på og kritiske til stressfaktorer i arbeidsmiljøet.
Forskerne skriver imidlertid noe tankevekkende: «One obvious remedy would be to alter the underlying mechanisms that lead to stress in the first place. However, this would involve large macroeconomic and political decisions not at the disposal of single individuals.»
I klartekst sier forskerne her at «En annen verden er ikke mulig», i hvert fall ikke for de enkelte ansette på telefonsenteret. Ergo virker mindfulness her på to nivå: Det er en effektiv metode for å mestre jobbstress, og det er en effektiv metode for å spre en utbredt forestilling i samtiden – de ytre forhold får du ikke gjort noe med, men deg selv kan du endre.
Kritikkbegrepet reduseres til å tørre å snakke med sjefen, mens det sosiopolitiske utdefineres fra individets handlingsrom. Ikke akkurat «den samfunnsmessige forestillingsevnen», vår kapasitet til å se livsskjebner i sammenheng med større historiske og politiske hendelser, som C. W. Mills drømte om.
Om vi skal få til noen større, frivillige endringer i vårt levesett utover kildesortering, må denne evnen helt enkelt påkalles. Da må vi granske vår verdensanskuelse, og våge å stille kjetterske spørsmål om en av vår tids universalmiddel – mindfulness – er veien til ikke-skade og opplysning slik buddhismen innestår for, eller helt enkelt en blindgate.
Ole Jacob Madsen
Førsteamanuensis, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo