Debatt

«Personalsak» som maktmiddel

«Er det rett og slett ubehagelig å måtte forsvare egen opptreden offentlig?»

YTRINGSFRIHET

Inger Marie Sunde går igjen, i Morgenbladet 30. august, i rette med min kritikk av Stortingets opptreden i saken om Kjetil Korslund, referenten som mistet sine oppdrag fordi han snakket stygt på Facebook.

Mens Sundes bemerkninger forblir på siden både av saken og jussen, er Stortingets mer relevante. Inntil nå har det vært taust derfra. Nå får vi vite gjennom en hale til Sundes innlegg – en uttalelse på epost fra Stortingsdirektøren til Morgenbladet – at Stortinget beklager én side av sin opptreden: «Hendelsen» det kritiseres for er «en personalsak, som vi beklager at vi har kommentert i media».

Det er fint at dette beklages. Terminering av arbeidsforhold på direkten i mediene anses som særlig uheldig. For å avbøte den ugreie situasjonen behandles saken nå, får vi vite, «internt». Denne behandlingen har en drøy måned etter «hendelsen» ennå ikke avstedkommet noen svar på de konkrete og rimelige spørsmål Korslund selv har stilt Stortinget, tross gjentatte purringer.

Men Stortingets replikk er kanskje spesielt interessant i sin negative variant – det Stortinget ikke kommenterer. For på grunn av denne interne behandlingen av en personalsak kan Stortinget nå hverken besvare mine eller Morgenbladets spørsmål.

Vel, begrunnelsen for at personalsaker ikke skal omtales i mediene, er hensynet til den svake part i et arbeidsforhold: arbeids- eller oppdragstageren. Tilsier hensynet til Korslund at Stortinget skal la være å svare på hvorfor hans oppdrag ble terminert? Neppe. Hvorfor skulle han motsette seg offentlighet omkring reelle begrunnelser/beklagelser/alternative forslag, når Stortingets øvrige begrunnelser – til hans ulempe – har vært gitt offentlig i mediene?

I hvis interesse er det da at Stortinget ikke besvarer kritikken både ad tjenestevei og i offentligheten? Kan det være Stortingets? Er det rett og slett ubehagelig å måtte forsvare egen opptreden offentlig? Etter en såpass rotete håndtering ville det være fullt forståelig.

Men som Stortinget ikke var noen god rollemodell ved sin oppdragsterminering, forblir det en slik om det ikke snart svarer enten sin tidligere oppdragstager eller offentligheten – eller helst begge. Både jeg og engstelige arbeids- og oppdragstagere der ute fornemmer at med Stortinget som forbilde, kan langt mer offentlighetssky og ytringsundertrykkende arbeidsgivere ellers fortsette å rettferdiggjøre sine «hendelser» – eller få ideer til nye.

Anine Kierulf
Stipendiat, UiO

Mer fra Debatt