«Alfsvåg synes å ha ønsket et annet essay med hovedvekt på drøftelsen av vår evne til selvrefleksjon.»
MENNESKETS SÆRPREG
Under tittelen «Hessens selvmotsigelser» kommenterer Knut Alfsvåg 12. juli mitt essay «Menneskets særpreg». Selv med velvillig lesing klarer jeg ikke å få tak i hvor Alfsvåg mener selvmotsigelsene ligger. La meg presisere mine hovedpoeng og de to konklusjoner jeg trekker av det: Menneskets sosialitet og empati er evolusjonært betingede, og er fremtredende også hos andre sosiale pattedyr. Empati og moralsk atferd er derfor del av «den menneskelige natur». At disse positive trekkene kommer «innenfra» og ikke «utenfra» eller «ovenfra» er viktig å få fram, siden den misantropiske forestillingen om at evolusjon også hos mennesket kun har frembragt selviskhet og spisse albuer fortsatt er utbredt. Så er det også klart at våre moralske tilbøyeligheter er blitt normative i en kulturell kontekst.
Det andre hovedpoenget er at det er klare kognitive likhetstrekk mellom mennesket og andre høyere pattedyr, hvilket innebærer at disse har et følelsesregister med betydelig evne til å føle smerte, trolig også former for glede og sorg. Denne erkjennelsen bør få konsekvenser for vårt forhold til dyr.
Så til Alfsvågs påstand om at jeg «ved å fokusere på mat og sex som evolusjonens innhold, later som om menneskets utvikling ikke har funnet sted». Ærlig talt. Ingressen i mitt innlegg spissformulerte det evolusjonære imperativ til genspredning, og å spise uten selv å bli spist. Dette er en del av menneskets tilværelse også, men det blir mildest talt usaklig å tillegge meg den oppfatning at vår tilværelse ikke rommer annet enn mat og sex. Det må allikevel være slik jeg oppfattes når Alfsvåg får det til at min konklusjon er «at vi ivaretar vår egenart best ved ikke å fokusere på den, og i stedet legge likheten mellom menneske og dyr til grunn for våre handlinger og vurderinger». Det ville i så fall innebære at jeg frikjenner oss for moralsk refleksjon og normativ etikk, mens jeg nettopp fremholder dette både som et menneskelig særtrekk som også gir oss et spesielt ansvar.
Det må være mulig å påpeke at mennesket er del av et evolusjonært kontinuum uten å bli tillagt det synspunkt at mennesket «bare er et dyr». Alfsvåg synes å ha ønsket et annet essay med hovedvekt på drøftelsen av vår evne til selvrefleksjon. Ja, denne evnen, og vårt meningskrav, er interessant, og her er mye uavklart uten at det fordrer metafysiske forklaringer. Vår evne til godhet er imidlertid ikke spesielt mystisk, og det er en viktig del av den biologiske fortolkning av mennesket.
Dag O. Hessen
Professor i biologi