«Inntil det motsatte er bevist kan man kanskje høre på erfaring?»
PSYKOLOGUTDANNELSE
I Morgenbladet 5. april kritiserer jeg dagens psykologutdannelse for at det er for lite praksis og for at egenterapien mangler. Innretningen av de basale teorifagene har en for liten klinisk relevans til å forsvare deres tidsbruk (tre år). Psykologutdannelsen er på totalt seks år, og en skulle forvente at en skulle rekke å utdanne både effektive og selvstendig tenkende behandlere på den tiden. Flere innlegg i denne debatten betviler at dette er tilfelle i dag.
Kvalitative studier viser at etablerte psykolog-behandlere legger vekt på tre forhold som har vært viktig i deres faglige utvikling: praksis, veiledning og egenterapi. Disse resultatene stemmer bra med psykologisk læringsteori: de gir alle mulighet for umiddelbar tilbakemelding. Teoriundervisningen kommer et stykke ned på listen. Som kjent: «‘Bok alene gjør ingen klok,’ sa kjerringa, hun svidde grøten med nesa i kokeboka.»
Universitetene synes å ignorere disse studiene, og i stedet basere seg på noen kvantitative studier som ikke viser bedret behandlingseffekt av egenterapi. Det er dog bred enighet om at kvaliteten på disse studiene er lav. Og inntil det motsatte er bevist kan man kanskje høre på erfaring? Professor emeritus ved Stanford-universitetet, Irvin D. Yalom, sier i et innspill til undertegnede: «I consider it of the utmost importance that a therapist undergoes therapy during his training (and not only then but again and again during his career). Our most important tool is our own self and we must know all we can about our own most important instrument.»
Studier viser i så måte at egenterapi medvirker til bedre opplevd behandlingsallianse og evne til å inngi empati.
Noen av innleggene i Morgenbladet antyder at jeg ikke skulle være tilhenger av forskningsbasert undervisning. Det stemmer selvsagt ikke. Jeg har påpekt de åpenbare målkonfliktene som finnes i utdannelsen, og at behandlingsdelen nedprioriteres. Når behandlingsautorisasjon likevel gis til ferdig utdannede psykologer, blir det viktigere å prioritere andre forhold enn behandlerkompetanse. I denne ånd har Universitetet i Oslo fremsatt to nye forslag som trekker i gal retning: Det første forslaget innebærer en bred innføring av karakterer i teorifagene for å motivere studentene til å satse på disse. Praktikum blir da relativt sett mindre viktig for studentene. Det andre forslaget er å redusere ekstern praksis for å gi mer tid til oppgaveskriving…! På grunn av manglende veiledet praksis kan ikke ferdigutdannede psykologer ved UiO søke om europeisk sertifisering som psykolog. UiO har heller ingen planer om å endre på dette.
Psykologutdannelsen bør bidra til høy relasjonell og metodisk realkompetanse hos studentene slik at de effektivt kan jobbe kurativt, preventivt og utviklende med individer og grupper i samfunnet. Det krever mye god trening – også i praksis.
Undervisning i klinisk psykologi bør utvides fra dagens to år til tre år og basalfagene reduseres tilsvarende. Praktikum bør utvides kraftig og gis i mindre grupper (jf. europeiske krav). Mer øvelse i praktisk differensialdiagnostikk vil også medføre at psykologer kan foreskrive (riktig) behandling. Fordi forskningsmidlene er knappe, bør midlene prioriteres på dem som faktisk skal bli forskere. Den kliniske delen av programmet bør i større grad komme tidligere og kjøres parallelt med de teoretiske basalfagene. Da blir det tydeligere for både studenter og ansatte hvilken del av programmet som er nyttig for studentenes utvikling. Studentene kan da også rekke å bli gode behandlere før de forlater universitetet. Bedre behandlingskompetanse betyr også et mindre behov for videreutdannelse.
Helsemyndighetene bør kikke universitetene i kortene og klargjøre deres samfunnsansvar i profesjonsutdannelsen. Autorisasjon bør dessuten avhenge av vist realkompetanse i en behandlersituasjon under ekstern praksis. Det vil styrke konkurranse mellom universitetene og være til gavn for dem vi ønsker å hjelpe.
Kai Leitemo
Professor i samfunnsøkonomi
ved Handelshøyskolen BI, og student ved profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo og gruppeanalytikerutdannelsen ved Oxford
Brooks University