Hele seks sider av siste nummer av Morgenbladet (31. mai-6. juni) var viet kultursosiologi. Dette gleder en kultursosiolog. Dessverre sitter jeg skuffet igjen; Morgenbladets presentasjon av kultursosiologi hadde passet bedre for 10 år siden.
Vi blir fortalt historien om hvordan kultursosiologien har fått for stor innflytelse i akademia og samfunnet for øvrig. Faktisk har den fått så stor innflytelse at folk nå lever sine liv med utgangspunkt i Bourdieus Distinksjonen. Det hele utløses av litteraturviteren Marco Roths essay «Too Much Sociology». Det er for meg ganske merkelig at en amerikansk litteraturviter skal få definere ståa i kultursosiologien, og at man i et forsøk på å gjøre opp status på norsk kultursosiologi utelukkende fokuserer på Bourdieus innflytelse på sosiologien og offentligheten i Norge.
Når det settes likhetstegn mellom kultursosiologi og Bourdieus Distinksjonen har man redusert diskusjonen til å handle om sammenhengen mellom sosial bakgrunn og kulturkonsum. Heldigvis handler kultursosiologi om mye mer enn dette. Slike Bourdieu-inspirerte analyser er en øvelse som kun en liten del av sosiologene deltar i, slik Lennart Rosenlund også påpeker.
Det er riktig at kultursosiologien i løpet av de siste tiårene har fått stor innflytelse, både i og utenfor sosiologifaget. Men dette er ikke bare Bourdieus fortjeneste. Bourdieu var viktig for å gjøre kultursosiologien til en sentral del av sosiologifaget på 1980- og 90-tallet. Men hans teorier er langt fra de mest sentrale i dagens kultursosiologi. Tvert imot står dagens viktigste retninger i opposisjon til Bourdieu.
«Selv ikke-sosiologer er kapable til å være kritiske samfunnsborgere.»
En av de fremste representantene for den nye kultursosiologien gjestet nylig Oslo. 15. mai holdt amerikaneren Jeffrey C. Alexander Vilhelm Auberts minneforelesning. En forelesning som Bourdieu for øvrig holdt i 1995. Om Morgenbladets journalist Alfred Fidjestøl hadde tatt turen til denne forelesningen, eller snakket med noen av kultursosiologene ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, hadde han oppdaget at kultursosiologer er opptatt av mer enn sammenhengen mellom sosial bakgrunn og smak.
Alexander – og mange med ham – er opptatt av at sosiologiske studier av kultur ikke bare må handle om hvordan kultur blir brukt for å opprettholde sosial ulikhet, legitimere maktposisjoner og lignende. I stedet for å ta utgangspunkt i hvordan personer med makt bruker kultur for å bevare eller forbedre sin posisjon, er den nye kultursosiologien mer opptatt av å ta utgangspunkt i meningsaspektene ved det sosiale liv. På den måten kan man undersøke hvordan kulturen kan innvirke på andre sosiale forhold.
Alexander snur den vante årsakssammenhengen, som ligger til grunn for hele Morgenbladets reportasje, på hodet. Han ønsker at vi i stedet skal forstå kulturen som en autonom sfære som kan virke inn på andre sfærer i samfunnet på komplekse og ofte uforutsette vis. Kultursosiologi, slik Alexander definerer det, handler om å gjøre symbolske strukturer synlige og å undersøke hvordan de påvirker det sosiale liv. Dette i motsetning til å undersøke hvordan sosiale strukturer påvirker produksjon og resepsjon av kultur.
Alexander er ikke alene om å ta til orde for en slik vending i kultursosiologien. Også en av nåtidens mest innflytelsesrike franske sosiologer, Luc Boltanski, har argumentert for det han kaller en sosiologi om kritikk som et motsvar til Bourdieus kritiske sosiologi. Boltanski er opptatt av at sosiologer bør interessere seg for hvordan aktører utøver kritikk og kommer med normative vurderinger. Dette er ikke en aktivitet kun forbeholdt sosiologer. Selv ikke-sosiologer er kapable til å være kritiske samfunnsborgere.
Som tidligere student av Bourdieu bryter Boltanski med sin læremester. Det har også en annen av Bourdieus studenter gjort. Frankrikes ledende kunstsosiolog Natalie Heinich sa i et intervju fra 2008 at det tok henne 10 år å utvikle sin egen forståelse av sosiologi, uavhengig av Bourdieu. Hun oppdaget etter hvert at det, i tillegg til den kritiske sosiologien til hennes tidligere mentor, fantes en fortolkende sosiologi som var analytisk og deskriptiv heller enn sentrert rundt å avsløre og kritisere strukturer for dominans.
Også den fransk-kanadiske sosiologen Michèle Lamont, professor ved Harvard University, har spilt en sentral rolle i utviklingen av en post-bourdieusk kultursosiologi. Hun har blant annet påpekt viktigheten av å ha med variasjoner i nasjonale kulturelle repertoarer når man skal fortolke hvordan aktører bruker kultur i grensedragningsarbeid. Lamont har ønsket å påpeke at Bourdieus arbeider ikke nødvendigvis kan overføres til andre land. Det er ikke slik at vi kan ta for gitt at kjennskap til borgerlig og akademisk kultur vil være like viktig som grunnlag for distingverende praksis i land utenfor Frankrike som det viste seg å være i Bourdieus studie av Frankrike på 1970-tallet.
Felles for disse amerikanske og franske perspektivene, som jeg behandler i min kommende bok «Den nye kultursosiologien», er at de er opptatt av å tilnærme seg aktører med den holdning at de er kapable til å gi mening til sin egen tilværelse. Derfor er det meningsfylt å la dem fortolke sin egen livssituasjon uten at dette må reduseres til å være et resultat av de sosiale strukturer de er underlagt. Dagens kultursosiologi er opptatt av å studere meningsproduksjon i det sosiale liv og hvordan dette innvirker på ulike områder i samfunnet, heller enn kun å studere hvordan maktposisjoner opprettholdes med kultur som middel.
Kultursosiologi har ikke fått for mye plass i offentligheten, slik det ble hevdet i forrige utgave av Morgenbladet. Den har derimot fått for ensidig og snever dekning. Det er de som rapporterer om kultursosiologiens betydning og status som trenger en faglig oppdatering.
Håkon Larsen
Postdoktor, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo
Kommer med boken Den nye kultursosiologien på Universitetsforlaget i august