KONFORMITET
Einstøing er et kjønnsnøytralt ord, men har du noen gang hørt det bli brukt om en kvinne? Einstøingen Kari, liksom, hun som holder seg for seg selv og pusler med sitt?
Jeg kunne ikke vært mer enig med den «småfete og bleke multikulturalisten» David C. Pugh når han i Morgenbladet 25. mai går til forsvar for einstøingen i den humankapitalmaksimerende, intimitetsutbrettende pralekulturen som utgjør Norge i den senkapitalistiske gjørpa. Det som imidlertid er maktpåliggende å få sagt er: Som kvinne forlanger jeg å bli regnet med blant dem Pugh forsvarer, jeg finner meg ikke i at denne mistenkeliggjorte, bortvendte og hardtarbeidende posisisjonen er forbeholdt mannen!
Men som vi allerede har sett, har jeg et problem: Denne størrelsen som «forblir uten partner», som «driver selvstudier» og «arbeider med noe filosofisk», slik Pugh beskriver seg selv, har ikke engang et navn når den inkarneres i en kvinnekropp; einstøingen Kari eksisterer ikke som mulighet i vår forestillingsverden, og det er ikke fordi hun ikke eksisterer der ute i verden.
For selv om Pugh føler seg uglesett, finnes det for ham, til forskjell fra for einstøingen Kari, et uendelig reservoar av einstøinger han kan like å sammenligne seg med: våre beste menn, Pugh! Tenkes det godt noe sted, skal du ikke se bort ifra at det er en einstøing som tenker det, selv om det naturligvis også finnes eksempler på einstøinger som tenker dårlig, ja, til og med farlig. Det er risikoen man løper når mennesker får bruke tid på å tenke.
Den mannlige einstøingen finnes overalt, det er ikke minst fiksjonen et bevis på: Hadde det ikke vært for alle einstøingene som stirrer inn i vegger og labber gatelangs med hodene sprengfulle av livslede og livslengsel, ville den vært så godt som folketom, den vestlige kanon. Helt siden jeg som femtenåring leste min første franske eksistensialist, har jeg identifisert meg med einstøingen. Og helt siden jeg noen år senere for alvor begynte å skrive selv, har einstøingen stått for meg som et ideal: Alenehet, bortvendthet, fordypelse – det finnes ikke noen annen vei om man er interessert i å følge en tanke helt ut.
I en verden av umiddelbar behovstilfredsstillelse og ustoppelig babbel trenger einstøingen et forsvar mer enn noen gang før. At einstøingen for oss (oftest kvinnelige) individer ligner litt for mye på det romantiske geniet og på modernismens fremmedgjorte (oftest mannlige) individ, er egentlig bare et problem i den grad vi godtar at disse posisjonene er forbeholdt mannen.
Jeg kjenner en annen sannhet. Jeg kjenner en einstøing som helt siden tenårene har trukket seg tilbake til «jenterommet» for, i likhet med Pugh, «å studere, oppfinne eller gjøre noe annet som er sant, vakkert eller nyttig», og jeg sitter her fortsatt. Så neste gang du ikke ser meg på Sats eller Sukker, er det ikke fordi jeg er på baby-yoga eller tilbringer kvalitetstid med partneren, neida, jeg sitter bare her ved skrivebordet og noterer litt, prøver å følge en tanke til den tar slutt og leder over i en annen.
Alberta Camusa
Forfatter
Ingen kommentarer