Kina-myter?

«Påstanden er oppsiktsvekkende og bør kunne dokumenteres grundig.»

ØKONOMI

En leseverdig artikkel i Morgenbladet den 24. februar drøfter vanskene med å sammenligne økonomiske data på tvers av landegrenser. Referansen er forskning utført av Ingvild Almås ved Norges Handelshøyskole om målingen av Kinas bruttonasjonalprodukt (BNP). Hun hevder at hennes tall viser at Kina bare er en fjerdedel så rikt som vi tror. Ifølge Almås viser verken tradisjonelle valutakursbaserte tall eller nyere kjøpekraftjusterte tall et riktig bilde.

Påstanden er oppsiktsvekkende og bør kunne dokumenteres grundig. I mellomtiden kan fysiske indikatorer kanskje gi en pekepinn, først og fremst forbruket av energi og elektrisitet. Den følgende sammenligningen av Kina og USA gjelder året 2010 basert på data fra Det internasjonale pengefondet IMF, og BP Statistical Review.

I 2010 hadde Kina en befolkning på 1341 millioner, USA hadde 310 millioner. Det valutakursbaserte BNP-tallet var for Kina 5 878 milliarder dollar, for USA 14 527 milliarder. Kjøpekraftjusterte tall gir imidlertid et BNP for Kina på 10 120 milliarder dollar, nesten dobbelt så høyt som det valutakursbaserte anslaget. Denne observasjonen kan underbygge amerikanske og andre påstander om at den kinesiske valutaen er grovt undervurdert og bør oppskrives. Almås synes å hevde det motsatte, at kjøpekraftjusteringen er feil og at valutakursen gir et mer korrekt bilde.

Basert på antatte kjøpekraftpariteter var BNP per innbygger i Kina 7 544 dollar i 2010, mot 46 860 dollar i USA, en forskjell på én til seks. Basert på valutakurser var BNP per innbygger i Kina bare 4 382 dollar, en forskjell til USA på 1 til nesten 11. Slingringsmonnet er betydelig og bør ha innvirkning på vår vurdering av kinesisk økonomi.

En første fysisk indikator er brutto energiforbruk. Erfaringsmessig innebærer økonomisk vekst en økning i energiforbruket, men ikke nødvendigvis i forholdet én til én. Fra 2000 til 2010 økte Kinas brutto forbruk av energi fra 1038 til 2432 mill. tonn oljeekvivalenter (mtoe) en gjennomsnittlig årlig vekst på 8,9 prosent. I samme tidsrom avtok USAs energiforbruk med gjennomsnittlig 0,1 prosent årlig, fra 2314 mtoe i 2000 til 2287 i 2010. Til sammenligning hadde Kina ifølge IMF i disse årene en gjennomsnittlig økonomisk vekst på 10,3 prosent, mot 1,8 prosent i USA.

Forbruket av elektrisitet kan kanskje være en mer nøyaktig indikator på økonomisk aktivitet. Elektrisitet er et homogent produkt som brukes i hele økonomien. I for eksempel Russland var nedgangen i kraftforbruket på 1990-tallet mindre enn nedgangen i det registrerte BNP; den svarte og grå økonomien bruker også strøm. Fra 2000 til 2010 økte kraftgenereringen i Kina fra 1356 til 4207 TWh, i gjennomsnitt med 12 prosent i året. I samme tidsrom var økningen i USAs kraftgenerering fra 3991 til 4226 TWh, gjennomsnittlig med 0,8 prosent årlig. Tallene for forbruket av energi og særlig elektrisitet antyder en sterk økonomisk vekst i Kina i denne perioden – spørsmålet er fra hvilket nivå til hvilket. I 2010 forbrukte den gjennomsnittlige kineser 1,8 tonn oljeekvivalenter, derav 3.1 KWh i elektrisitet. For den gjennomsnittlige amerikaner var det samlede energiforbruk 7,4 tonn oljeekvivalenter, derav 14 KWh elektrisitet.

Spørsmålet er effektiviteten i bruken av energi generelt og elektrisitet spesielt, hvilken innsats som kreves for å frembringe BNP. Tall for brutto energiforbruk kan ved et første øyekast kanskje understøtte bruk av kjøpekraftbaserte tall for vurderingen av Kinas BNP, med en forskjell på om lag én til fire målt per innbygger. Kull, som er en forholdsvis lite effektiv energikilde, sto imidlertid i 2010 for 70 prosent av energiforbruket i Kina, mot 20 prosent i USA. Dette kan forklare en del av den lavere effektiviteten i bruken av energi i Kina, men svekker derved beregningen av BNP ved kjøpekraftspariteter. Tall for forbruket av elektrisitet viser noe større forskjell, nesten én til fem.

Valutakursbaserte anslag for BNP antyder at Kinas økonomi i 2010 var om lag to og en halv gang så energiintensiv som USAs økonomi. I forhold til dette anslaget for BNP var innsatsen av elektrisitet forholdsvis godt over dobbelt så høy i Kina som i USA. Kjøpekraftjusterte anslag gir en betydelig mindre forskjell; innsatsen av energi generelt og elektrisitet spesielt er fortsatt forholdsvis høyere i Kina enn i USA, men forskjellen synes langt mindre. Forskjellen i effektivitet i bruken av elektrisitet kan forbause på bakgrunn av at kinesisk kraftsektor etter mange år med høye investeringer fortoner seg som moderne i forhold til USAs kraftsektor som i stort monn er umoderne og nedslitt etter lengre tids kapitaltørke og lave investeringer. Dette kan antyde at verken valutakurser eller antatt kjøpekraft gir en fullgod innsikt i kinesisk økonomi. I hvert fall fortjener Almås ros for å ha tatt opp et vanskelig emne og for å ha påvist at datagrunnlaget og metodene i dette tilfellet ikke er tilstrekkelige.

Øystein Noreng
Professor Handelshøyskolen BI