Hvorfor denne selvforakten?

KLASSISK MUSIKK

Det var en søndag ettermiddag. Jeg hadde satt på radioen på NRK Klassisk. Der spilte de et musikkstykke som falt i smak hos meg. Jeg hørte lett at cellosuitene hørte til barokken, men komponisten klarte jeg ikke å ta. «Det er i hvert fall ikke Bach», tenkte jeg, for de cellosuitene kjenner jeg jo veldig godt, og de høres ikke slik ut. Dette var spilt på en helt annen måte, det var noe helt annet. Jeg tror jeg lyttet i femten minutter før jeg forsto at det faktisk var Bach. Først da dukket det opp en vending som gjorde at jeg gjenkjente komponisten. Dette satte meg helt ut. Jeg som trodde at jeg kjente Bachs cellosuiter så godt. Men det er ikke helt presist. Det jeg kjenner godt er Pierre Fourniers innspilling av Bachs cellosuiter. Disse er fra tidlig på 1960-tallet. Den innspillingen de spilte på NRK Klassisk, gjetter jeg, er en nyere innspilling, hvor utøveren forsøker å spille mer autentisk, historisk «riktig». To veldig forskjellige opplevelser.

Og slik kan man egentlig fortsette. Skal Bleken få meg til å tro at Trevor Pinnocks innspilling av Jupitersymfonien til Mozart er så lik innspillingen til René Jacobs at det nesten er umulig å høre forskjell? Det er latterlig! De er helt usammenlignbare! Jacobs’ innspilling er, etter min smak, helt forferdelig, og Pinnock sin helt nydelig. Og en annen vil sikkert mene det motsatte av meg, og så videre. Men vi trenger begge innspillingene.
Bleken er en mann med lang utdanning innenfor klassisk musikk, og sikkert store kunnskaper. Så hvorfor denne selvforakten?

Steingrim Veum
Billedkunstner