Debatt

Humanioras problemer i «biologiens tidsalder»

HF-klemma

Forunderlig nok har det lenge vært slik at naturvitenskapenes utøvere har følt seg som akademias paria og underdogs; ikke helt stuerene blant de intellektuelle, lite engasjert i de normative spørsmål selv der de angår faget og lite i de store samfunnsdebatter annet enn indirekte gjennom faglig utøvelse. Det synes også å være en utbredt oppfatning at mens humaniora angår folkets dannelse, må naturvitenskapen nøye seg med å stå for utdannelse. Det er forunderlig, ettersom naturvitenskapene har vært premissleverandører for de store samfunnsendringer, både på det erkjennelsesmessige og det materielle plan, og forunderlig fordi det synes som om denne underdog-følelsen også er noe som humanioras representanter i økende grad går og kjenner på, men med litt forskjellig begrunnelse.
    Og kanskje er det også slik at naturviternes følelse av ikke å bli regnet med i det gode selskap skriver seg fra humanioras storhetstid på 1970- og -80-tallet, men at hegemoniet nå er vunnet tilbake, her til lands synliggjort og symbolisert både gjennom tv-programmer og UiOs egne satsninger på for eksempel livsvitenskap. 
    Noe av akademias problem er at vi er dyktige til å prioritere opp nye satsningsområder, men tilsvarende dårlige til å prioritere ned. En viss faglig dynamikk må allikevel foregå om ikke universitetet skal stivne helt. Poenget er imidlertid ikke at dette nødvendigvis skal skje innen humaniora til fordel for naturvitenskapene, og det bør heller ikke feste seg et inntrykk av at det foregår en massiv overflytning av ressurser i denne retning.
    Ved for eksempel Kjemisk institutt ved UiO er antall fast vitenskapelig ansatte over en 15 års periode redusert fra 52 til 34. Dette til tross er betydelige budsjettutfordringer. Situasjonen er litt lysere ved Biologisk og Fysisk Institutt, men også her har det vært nedgang i antall fast vitenskapelig ansatte. Samtidig har samfunnet et betydelig behov for realfagskompetanse, men for svak rekruttering til realfagsstudier.
    Dette dreier seg altså ikke primært om kampen om definisjonsmakt eller økonomi mellom «de to kulturer», men kanskje i større grad om premissene for fri vitenskapsutøvelse i et regime stadig mer preget av produksjonsmål, hvor akademias utøvere av grunnforskning alle er i samme båt. Det dreier seg også om å skape mer handlingsrom gjennom interne prosesser, og ikke minst øke forståelse hos bevilgende myndigheter for akademias betydning for samfunnet.

Dag O. Hessen
Professor, Biologisk Institutt,
CEES, UiO

Mer fra Debatt