HF-debatten
Begrepet «HF-klemma» traff tydeligvis en nerve, og har vært utgangspunkt for tallrike debattinnlegg og kronikker gjennom vinteren og våren. Men allerede før denne debatten blusset opp i Morgenbladet, hadde vi satt i gang en analyse av Det humanistiske fakultets situasjon. Tanken med analysen var å komme frem til hvordan fakultetet skulle kunne styrkes ved UiOs budsjettfordeling i juni. Universitetsstyret gikk den 19. juni inn for en slik styrking. Fakultetet får økt sin ramme med 15 millioner kroner årlig og får i tillegg omstillingsmidler over fem år, som nedtrappes gradvis fra 5 millioner kroner per år i 2013 og 2014, til 1 million i 2017.
Rammestyrkingen skal bidra til å opprettholde en stor faglig bredde ved Det humanistiske fakultet. Men «klemma» er ikke avskaffet med dette: Det er nødvendig å gjennomgå sammensetningen av fagporteføljen for å sikre robuste fagmiljøer. Omstillingsmidlene er ment å støtte opp under denne prosessen.
Universitetet i Oslo har nå tatt ansvar for å avhjelpe HF-klemma. Denne klemma er imidlertid ikke bare et spørsmål om intern fordeling av ressursene. Den er langt på vei en konsekvens av hvordan høyere utdanning og forskning finansieres i dette landet. Med andre ord: Myndighetene har sin del av ansvaret for det presset humaniora nå er utsatt for. Når en stor del av ressursene følger studentene, vil små, men viktige fag ha lett for å bli marginalisert. Og så bidrar det til ytterligere marginalisering at humaniora har falt utenfor de store forskningssatsningene de siste årene. Vi må se nærmere på pengestrømmene i det norske utdannings- og forskningssystemet.
Det opprettes hele tiden nye studieprogrammer over det ganske land, og en rekke emner dupliseres. Nye programmer opprettes på grunnlag av regionale behov og for å tilfredsstille Nokuts krav til universitetsstatus. Dette fører til at studenter og ressurser trekkes bort fra mange av de humanistiske fagene som derved lett kommer under kritisk masse. Hvem har da ansvaret for å opprettholde fagene? Det må være et nasjonalt ansvar å sørge for at det i kulturnasjonen Norge gis et godt tilbud av humanistiske fag. Mange av disse undervises bare ett sted i landet – for eksempel er Universitetet i Oslo alene om 24 språk! Det er viktig å hegne om de sårbare språkfagene. Med den sammensmeltningen av samfunn som vi nå ser, kommer alle kulturer og språk tett på oss – selv om de geografisk sett er langt unna. Språk, historie og områdekunnskap har egenverdi, men fagene er også viktige for vår beredskap og vårt globale engasjement.
Vedtaket universitetsstyret nå gjorde er startskuddet for en dialog med myndighetene om hvordan vi i fellesskap skal ivareta det nasjonale ansvaret for «små» språkfag og andre fag som er i HF-klemma. Dagens insentiver og finansieringsstruktur må gjennomgås. For det dreier seg egentlig ikke om en HF-klemme, men om en samfunnsklemme. Så viktig er de humanistiske fagene at når disse kommer under press, så angår dette hele vårt samfunn.
Ole Petter Ottersen
Rektor ved Universitetet i Oslo
Ingen kommentarer