Ferske penger til det visuelle feltet

Det er fremdeles vanlig at kunstnere arbeider gratis.

Visuell kunst

I Europa finnes det en lang rekke organer og private stiftelser som støtter kulturproduksjon. Det gjør at finansieringsbyrden fordeles jevnt mellom stat, kommune og private aktører. Sammenlignet med andre land i Europa utgjør det norske finansieringssystemet et trangt nåløye å komme gjennom. Norsk kulturråd har blitt en koloss på lærsåler tynget av økende oppdrag og ansvar, og ikke minst makt. Å søke midler kan sammenlignes med lotto. Ingen vet hvem som kommer til å trekke vinnerloddet. Samtidig skapes en avhengighet som ikke er gunstig for noen av partene.

I slutten av mars ble stortingsmeldingen om visuell kunst lagt frem for Stortinget. Saken behandles frem til sommeren. I disse dager starter også forhandlingen om neste års budsjett i Oslo kommune. Norge har en politisk struktur som bygger på at det først og fremst er stat og kommune som skal støtte og verne om kulturen og dens mangfold. De mindre institusjonene for samtidskunst har blitt stemoderlig behandlet, med det resultat at de i dag er sterkt underfinansierte.

Nå tror ikke jeg det har med uvilje å gjøre, ikke i det hele tatt. Problemet er nok mer strukturelt, og har muligens utspring i et utdatert syn på hva kulturproduksjon koster og hvordan den finansielle ansvarsfordelingen bør se ut. Deres finansieringssituasjon bør derfor gjennomgås. I dag har mange mindre institusjoner et tilskudd fra kommune og/eller stat som skal dekke driften av organisasjonen, mens selve virksomhetskostnadene uteblir. Ofte er det slik at grunntilskuddet gjør at man så vidt klarer driftskostnader som lønn, leie, strøm og IKT. Derimot forventes det at institusjonen fremdeles skal forholde seg til ekstern finansiering når det kommer til kjernen av virksomheten, produksjonen av et offentlig formidlingsprogram.

Det finnes to statlige organer for virksomhetsstøtte: Norsk kulturråd og KORO/URO (Kunst i offentlige rom/kunstprosjekt i offentlige uterom). Blant de private aktørene er det i prinsippet kun stiftelsen Fritt Ord som støtter kulturproduksjon og til en viss grad Sparebankstiftelsen DnB NOR. Problemet er at det ikke inngår i deres oppdrag å finansiere institusjonenes utstillingsvirksomhet. Støtte ja, men ikke å fullfinansiere.

Det er fremdeles vanlig at kunstnere arbeider gratis. Dette er basert på en foreldet innstilling som går ut på at de til slutt blir belønnet gjennom salgsinntekter, arbeidsstipend eller på andre måter. Om kunstnernes utstillingsvilkår skal endres og forbedres, må institusjonene ta sitt ansvar. Har en institusjon invitert til å stille ut, er det institusjonens ansvar å drive prosjektet i samarbeid med kunstneren. De skal tilbys et utstillingshonorar og et finansieringsfundament til produksjon, transport, teknisk assistanse, dokumentasjon og andre ting.

Kunstneren på sin side bør selv ta ansvar for finansieringen av nyproduksjon, om den er uvanlig kostbar. Det faller under institusjonens ansvar å formidle utstillingen gjennom et pedagogisk program i form av kunstnermøter, omvisning, undervisning for skoleklasser, hjemmeside og så videre.

Institusjonen skal fungere som en støttespiller gjennom hele produksjonsforløpet. Ved aktivt å arbeide for profesjonalisering av produksjonsprossesen bidrar man til å forbedre kunstnerens vilkår i institusjonsfeltet. På lengre sikt vil dette bidra til at publikum får mer erfaring og en større tillit til samtidskunsten og kunstneryrket.

I de siste ti årene har kompetansen hos de mindre institusjonene endret karakter. Tidligere var det ofte kunstnerne selv som sto ansvarlig for det kunstneriske programmet. Det er ikke noe feil i det. Men i takt med at feltet profesjonaliseres har også oppdraget forandret seg og blitt mer komplekst. Flere og flere mindre institusjoner ledes i dag av kuratorer og intendanter, som arbeider med det kunstneriske programmet, samtidig som de sitter på det administrative ansvaret der utstillingsvirksomheten inngår som en del av en større helhet.

De mindre institusjonene burde få bevilgning for virksomhet så vel som drift. På denne måten tillates de å vokse og utvikles i takt med tiden, samtidig som de får mulighet til å fullføre de oppdragene de har påtatt seg å utføre. Gjennom å erkjenne de mindre institusjonenes innsats og relevans i kulturfeltet og ved å gi dem tilliten de fortjener, minskes dessuten presset på Norsk kulturråd og samtidig på kunstnerne. I tillegg burde staten stimulere næringslivet ved å oppmuntre til at flere stiftelser opprettes som støtter kulturproduksjon direkte.

Vi er klare. Spørsmålet er om stat og kommune er det?

 

Marianne Hultman
Intendant, Oslo Kunstforening