Debatt

Evolusjon og kultur

«Første setning er helt meningsløs. Andre setning er bare tøv. Så hva med litt mer ydmykhet?»

---

Naturens kulturhistorie

Evolusjon. Naturens kulturhistorie er skrevet av biologen Markus Lindholm og utgitt på Spartacus forlag nå i høst.

Evolusjon imøtegår han det han mener er biologistisk tilnærming til evolusjonen, og argumenterer for at organismene tvert imot tar del i sin egen utvikling, og påvirker evolusjonens gang.

Boken, som har fått gode kritikker i mange aviser, ble slaktet i Morgenbladet av forskningsjournalist og forfatter Erik Tunstad.

Følg debatten:

---

NATURENS KULTURHISTORIE

Markus Lindholm blir i Morgenbladet 23. november utsatt for usedvanlig surmaget kritikk i en kommentar av Håvard Hegdal og Glenn-Peter Sætre og i en «bokanmeldelse» av Erik Tunstad. Lindholms bok Evolusjon. Naturens kulturhistorie karakteriseres som både «kjedelig og pompøs» og motivet for å skrive den antas å være ren narsissisme («å vise forfatteren som dyptenker»). Tunstads «bokanmeldelse» kan knapt tas alvorlig.

Hegdal og Sætre forsøker i hvert fall å holde seg til bokens hovedakse, forholdet mellom evolusjon og kultur. Men det er noe med deres lesemåte, argumentasjon og holdning som jeg reagerer på. Som «humanistisk versert kommentator» er jeg allerede plassert på sidelinjen, mens den vitenskapelige etterrettelighet er plassert på Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (Sætre). Hva da med Hegdal og Sætres utsagn om læring, at «læringsmuligheter er i virkeligheten kodet i DNA like fullt som mage og lever. Det er artens evolusjonære forhistorie som ’vet’ hva individet sannsynligvis vil bli utsatt for»? Første setning er helt meningsløs. Andre setning er bare tøv hva gjelder homo sapiens. Så hva med litt mer ydmykhet?

Lindholms viktigste poenger i sin bok er at det foregår en ko-evolusjon hva gjelder gener og kultur, de påvirker hverandre, og at subjektet bør gjeninnsettes som aktør i evolusjonsprosessen (over det blinde «selfish gene»). Når det gjelder homo sapiens, er dette åpenbart. Homo sapiens omformer i radikal grad sine egne økologiske nisjer, som igjen betinger hvilke mutasjoner som er «interessante», altså økt fitness.

Paradeeksemplet er jordbruksrevolusjonen som den menneskeskapte nye økologien som gjorde at laktosetoleranse vant frem. Videre er det slik at evolusjon av evnen til selvbevissthet økte subjektets betydning for denne ko-evolusjonsprosessen. Selvbevissthet er en forutsetning for homo sapiens’ kulturelle evolusjon.

Det er ikke like opplagt at det i dyreriket for øvrig foregår en tilsvarende prosess. Lindholm argumenterer for at det gjør det, og det gjør denne boken svært interessant. Det som kanskje er provoserende ved hans argumentasjon er at han også hos andre dyrearter snakker om «subjekter» som «fortolker» sin omverden. Dette åpner for interessante diskusjoner om bevissthetsformer hos andre dyrearter og hvilken betydning disse har i evolusjonsprosessen. På den annen side henviser Lindholms opponenter til studier av «dyreadferd» på en måte som minner om de gamle behavioristene. Er dette en del av problemet? At mange fortsatt ikke er villig til å tilskrive andre dyrearter følelser, bevissthet og et selv?

Varianter av behaviorisme innenfor evolusjonsvitenskapene hemmer utforskingen av det virkelig store evolusjonsproblemet, som er evolusjon av selvbevissthet (evne til mentalisering og metakognisjon) hos homo sapiens. Første generasjons evolusjonspsykologer har oversett dette problemet og tydd til en teori om sinnet («the mind») bestående av «moduler», som har svært lav forklaringskraft.

Det er på høy tid å konsentrere kreftene om det store problemet. Men for å komme videre med det, må evolusjonsbiologer interessere seg mer for kultur, intersubjektivitet og gruppedynamikk. Evolusjon av evnen til selvbevissthet er etter all sannsynlighet en prosess der ko-evolusjon av gener og kultur har vært helt avgjørende. Kultur da i en vid forstand, fra beherskelse av ild til betydningen av mønstre av intersubjektiv samhandling som inngår i en gruppedynamikk (eksempelvis som følge av faste boplasser). Den interessante økologiske nisjen for utvikling av selvbevissthet forflytter seg med dette til et mentalt (sosiokulturelt) rom. Denne evolusjonsprosessen bygger på mentale egenskaper hos homo sapiens’ forgjengere. Desto viktigere at en rent allment intensiverer studiet av ko-evolusjon.

Når en ser på porteføljen til Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis, synes den godt representert av naturvitenskapelige økologifag (biokjemi, botanikk, toksikologi, etc.). Jeg savner imidlertid en sosial­økologi som er innforstått med bevissthetsvitenskaper. Hegdal og Sætres kommentar tyder på at senteret kanskje burde samarbeide mer med Centre for the Study of Mind in Nature ved Universitetet i Oslo.

Sigmund Karterud
Professor i psykiatri, UiO

Mer fra Debatt