Etterrettelighet i forskningen

Barnehagesektoren har lenge vært underforsket.

Barnehageforskning

Mari Pettersvold og Solveig Østrem hevder i Morgenbladet 27. april at staten deltar i en jakt på det normale barnet gjennom å finansiere forsk-ning om hvilke faktorer ved familien, barnet og strukturelle forhold i barnehagen som kan ha betydning for barns sosiale kompetanse og atferd. Dette er ikke tilfelle.

Kunnskapsdepartementet (KD) finansierer barnehageforskning for å fremskaffe ny kunnskap for og om barnehagesektoren. Et økt kunnskapsgrunnlag bør utvikles gjennom forskning, fagmiljøenes kompetanse og i spenningsfeltet mellom teori og praksis. Dette skal gjøre myndighetene i bedre stand til å fatte gode beslutninger, og den skal gjøre barnehagene i bedre stand til å være gode arenaer for barns trivsel, læring og utvikling.

Barnehagesektoren har lenge vært underforsket. Norge bruker nå relativt store ressurser på barnehageforskning sammenlignet med andre land. Uten kunnskap om hva som fremmer og hemmer barns trivsel og utvikling i barnehagen, er det vanskelig å skape en god barnehage. Kunnskapsdepartementet finansierer barnehageforsk-ning hovedsakelig gjennom to kanaler: finansiering av programmer i Norges forskningsråd og direkte finansiering av enkeltprosjekter med særlig relevans for politikkutvikling. Prosjektene som finansieres er av ulik art, når det gjelder fagfelt, tema og metode.

Kronikkforfatterne er særlig kritiske til enkelte prosjekter innenfor den psykologiske forskningstradisjonen. Jeg er av den oppfatning at disse prosjektene bidrar med verdifull kunnskap til barnehagesektoren, i likhet med prosjekter av høy kvalitet innenfor fagfelt som pedagogikk, økonomi og sosiologi. Jeg ønsker meg også økt samarbeid mellom dyktige forskere fra ulike fagfelt.

Så til Kunnskapsdepartementets rolle i prosjektet som er omtalt spesielt i kronikken, Barns sosiale utvikling (BSU) i regi av Atferdssenteret. KD har hatt to formål med å støtte prosjektet: Å fremskaffe kunnskap om hvordan små barns sosiale utvikling påvirkes av forhold hjemme og i barnehagen. Kunnskapen skal være nyttig for barnehagene når de arbeider med kompetanseheving blant ansatte og for å utvikle tiltak knyttet til barns sosiale kompetanse.

Denne kunnskapen vil også være viktig å integrere i førskolelærerutdanningen. Førskolelærere skal gis mulighet til å være faglig oppdatert på ny og relevant forskning, og ha kompetanse til å vurdere og anvende resultatene med høy profesjonsetisk bevissthet.

I tillegg har vi bedt Atferdssenteret om å benytte dataene til å undersøke en problemstilling med spesiell relevans for politikkutviklingen, nemlig sammenhengen mellom små barns utvikling og bruk av barnehage. Formålet var å se om barna i barnehagen utvikler seg forskjellig, målt etter visse faktorer for sosial kompetanse og adferd, enn barn som ikke går i barnehage. Departementet rår over en del mulige virkemidler for å stimulere til deltagelse i barnehage. Vi har derfor et ansvar for å bidra til å avdekke om det er grunn til bekymring over at en del barn ikke går i barnehage, eller omvendt om det er grunn til bekymring over at barn begynner tidlig i barnehage.

Jeg er uenig med kronikkforfatterne i at det er problematisk i seg selv at oppdragsgiver formulerer problemstillinger i et forskningsprosjekt. Oppdragsforskning er hovedsakelig organisert slik at oppdragsgiver definerer hvilke problemstillinger som skal besvares. Så er det forskernes ansvar å bruke de mest hensiktsmessige metodene til å besvare problemstillingene. Det viktige er at det er forskerne som er ansvarlige for resultatene, og at oppdragsgiver ikke kan sensurere disse på noen måte. I motsetning til hva kronikkforfatterne hevder, er det helt vanlig at oppdragsgiver får et rapportutkast til gjennomsyn og kan kommentere dette. Det sentrale er at forskerne står helt fritt til å ta hensyn til disse kommentarene.

 

Kristin Halvorsen

Kunnskapsminister