Er tanker ting?

Nevrologi

Endelig, i Morgenbladet 16. desember, hever et menneske sin røst mot den omseggripende «vitenskapeliggjøringen» av vårt menneskebilde i filosofi og andre fag. Raymond Tallis minner oss om at til syvende og sist må vi selv, i første person, ta stilling til hva vi skal mene og gjøre her i verden, vi kan ikke nøye oss med å observere andre mennesker eller vår egen hjerne. Hans Skjervheim (1926–1999) fikk i sin tid en generasjon norske intellektuelle til å besinne seg på en tilsvarende distinksjon som et vesenstrekk ved menneskets bevissthet. I den forbindelse tror jeg også tenkere som Immanuel Kant (1724–1804) og Ludwig Wittgenstein (1889–1951) fortsatt har mye å bidra med. 

Wittgenstein skriver blant annet om menneskelig smertebevissthet. Hvis noen ligger stønnende og sammenkrøket i veikanten med ansiktet fortrukket i smerte, hvordan vet du da at vedkommende lider? Er det tilstrekkelig med deskriptiv kunnskap om den observerte atferden? Nei, ifølge Wittgenstein har du primært en praktisk holdning til den. Du gjenkjenner din egen smerteopplevelse i andres smerteytringer, som du omvendt forstår deg selv i lys av. For smerte er ikke en fysisk eller mental ting vi liksom titter på inne i oss selv, slik vi titter på ting i den ytre verden. Det er noe vi spontant føler for å ytre og som vi kan se, direkte, i andres ansikt og kroppsbevegelser. 

Slik framstår menneskelig bevissthet ikke som en ikke-kroppslig ting, men som et kroppslig engasjement i verden. Noe lignende gjelder for våre oppfatninger om hva det er fornuftig å mene eller gjøre. I matematisk-naturvitenskapelige fag er målet sann, teoretisk kunnskap, og vi må være åpne for at det vi til enhver tid mener, kan være feil. Ellers blir det ingen forskjell på subjektiv synsing og objektiv sannhet, og denne forskjellen er innebygd i det deskriptive sannhetsbegrepet. Det gir rett og slett ingen mening å si at en beskrivelse er sann i kraft av at du tenker at den er det. Men det betyr at din bevissthet om dine tanker er annerledes enn bevisstheten om tingene du tenker på. Like lite som du vet at du har det vondt fordi du titter på smerten som et mentalt objekt, like lite vet du hva du tenker eller mener fordi du observerer fysiske eller mentale tanketing i ditt indre.

Eller se for deg følgende scenario. Du prøver å løse en matematisk oppgave på papiret, og for å klare det søker du hjelp hos din venn nevrofysiologen. Han skanner hjernen din og erklærer at de fysiske prosessene der vil føre til at du skriver ned en bestemt konklusjon. Men å tro at det løser problemet, er selvfølgelig å lure seg selv. Det finnes ingen snarvei til rasjonelle meninger uten selvstendig stillingtaken, og din stillingtaken er ingen nevrofysiologisk eller mental gjenstand for beskrivelse. I stedet må du forholde deg til hva du mener som beskrivende person. I motsatt fall har vi faktisk å gjøre med patologiske tilfeller, med mennesker som for eksempel må «høre stemmer» for å vite hva de selv mener om en sak. 

Vi ser det samme i forholdet til våre medmennesker, når vi avtaler ting, avlegger løfter eller fremsetter påstander. Har jeg avtalt noe med en kollega og hun ikke stiller opp, sier jeg kanskje «Du sa at du ville være her kl. 14!». Da har jeg ikke beskrevet et objektivt hendelsesforløp i hennes sjel. Men jeg ser atferden som uttrykk for hensikter og holdninger som både hun og jeg kan bedømme som mer eller mindre moralske eller fornuftige. Mer generelt vil det si at vi posisjonerer oss i et normativt univers av plikter, rettigheter, juridisk status og andre moralske og lovregulerte forhold mellom mennesker. 

Med det har vi nærmet oss en grunntanke i Kants etikk: Normativt oppfatter vi oss ikke bare som gjenstander for beskrivelse, men også som hensatt til en orden av praktisk fornuft. Legitim eiendomsrett til en ting er for eksempel mer enn fysisk kontroll med eller besittelse av den. Men like lite som smerte er eiendommen derfor noe immaterielt. Kant snakker i stedet om «intelligibel besittelse»; ikke av oversanselige objekter, men av fysiske objekter plassert i en orden av frie, rasjonelle beslutninger. 

Om det altså gjelder følelser, tanker, etikk eller juss – vi kjenner oss selv og hverandre som subjekter for en fellesmenneskelig praksis, ikke som nevrofysiologiske objekter. Hjerner tenker og føler ikke, kroppslige vesener med hjerner tenker og føler.

Truls Wyller

 Professor i filosofi, NTNU