GLOBAL HELSE
Ola Didrik Saugstad drar 24. mai i gang en etterlengtet debatt om fokus på vaksiner og mangel på fokus på nyfødt helse internasjonalt. Verdens ledere har nå fått opp øynene for mødre og nyfødt helse fordi man har innsett at man ikke vil nå det prestisjefulle prosjektet til Verdens helseorganisasjon (WHO), tusenårsmål nr. 4, innen 2015, uten å fokusere på nyfødte. Ifølge en WHO-rapport fra 2. mai i år, «Born Too Soon: The Global Action Report on Preterm Birth», dør det 1,1 millioner premature barn i verden hvert år, og 75 prosent av disse dødsfallene kunne vært unngått ved enkle tiltak.
Som bistandsarbeider og barnelege i felten opplever jeg et stort gap mellom tilgang, midler og interesse for vaksiner sammenlignet med interessen for å forhindre nyfødt dødelighet. Jeg vet hvor enkelt små liv kan reddes med svært enkle midler og litt innsats. Et eksempel på det er Miracle Christina, en liten jente som veide 890 gram og ble født i Afrikas fattigste land med alle odds mot seg. Takket være svært dedikerte sykepleiere og en overengasjert utenlandsk lege overlevde hun og ble et friskt lite jentebarn som fikk livets sjanse, i et land hvor 25 prosent av alle barn dør før de er fylt fem år.
Jeg har sett WHO og ulike NGOer sette i gang storstilte vaksinasjonsaksjoner hvor hundretusenvis blir vaksinert i løpet av få dager etter to gulfeberdødsfall. Samtidig dør nyfødte i hopetall fordi de som tar imot dem, mangler kunnskap og har for få ressurser. Fødsler er en del av nesten alle sykehus og klinikker i utviklingsland, men nyfødtbehandlingen glimrer med sitt fravær. Vaksinering er derimot ofte velintegrert i bistandsprogrammer, og lokale institusjoner får midler og internasjonal støtte til å vaksinere barna.
Avstanden er lang fra fine ord i en velskrevet norsk rapport om global helse til den skitne jordhytten hvor vi tar imot barn i Afrika eller India. Det er interessant å lese om prioriteringer i svaret fra Paul A. Fife, tidligere styremedlem av vaksinealliansen Gavi og nå avdelingsdirektør i Norad. Hvis helsebyråkratene i Norge tror de redder verdens barn bare med massivt fokus på vaksiner, inviterer jeg dem gjerne med meg i felten slik at de selv kan se skjevfordelingen og oppleve dramatikken når nyfødte barn dør på grunn av manglende behandling.
For en barnelege som daglig opplever at nyfødte dør, er det ubegripelig å lese om alle pengene som pumpes inn i vaksineprogrammer. Avstanden er stor mellom ordene, pengene og virkeligheten der ute i verden. Vaksiner er veldig viktig, men hva med alle de barna som aldri får sin første vaksine, fordi de dør før det? Jeg aner et håp, fordi verdens ledere nå har fått det travelt. Fife skriver at Norge kan gjøre mye, men ikke alt, innen bistand.
Man er like betydningsfull selv om man er liten.
Monica Thallinger
Barnelege
Ingen kommentarer