Debatt

Arven etter Sommerlath

«Å være barn av en nazist er ikke lett, men det fins ulike måter å håndtere det på.»

JØDEFORFØLGELSER

Den 27. januar, på den internasjonale holocaustdagen, ba statsminister Jens Stoltenberg på vegne av den norske stat for første gang offisielt om unnskyldning for arrestasjonene og bortvisningen av jødiske nordmenn under annen verdenskrig.

Betydningen av denne handlingen kan ikke overvurderes. Jødiske nordmenn har ventet på dette i 70 år. For hver gang en unnskyldning, en erkjennelse eller innrømmelse finner sted, leges sår. Mulighet for innsikt og forsoning oppstår, som i sin tur skaper trygghet og utvikling i samfunnet.

Påskeaften viste NRK dokumentaren Året med den svenske kongefamilien. En del av programmet omhandlet det svenske aktualitetsprogrammet Kalla Fakta på TV4 som i fjor avslørte hvilken rolle dronning Silvias far, Walther Sommerlath spilte da nazistene tok over jødenes eiendommer i 1938–39. Dessverre viser programmet at det også fins personer som ikke vil erkjenne sannheten, og at dronning Silvia er en av disse.

Da Silvia og Carl XVI Gustaf giftet seg i 1976, benektet Sommerlath at han hadde vært nazist. I 2010, 35 år etter at Silvia valgte å tre inn i offentligheten, kommentere hun for første gang farens aktiviteter under krigen. Hun sa at han ikke var politisk aktiv og at han var et offer for «maskineriet». I Kalla Fakta kommer det imidlertid fram at Sommerlath i 1934 meldte seg inn i det tyske nazipartiets utenlandsavdeling i Sao Paulo. Noen år senere tok han med seg familien hjem til Tyskland for å ta del i den økonomiske oppgangen, slik hans sønn Ralph forklarer det. Han kom akkurat i tide til å være med på arifiseringen av Tyskland og overtok en fabrikk eid av den jødiske Efim Wechsler, som i siste liten rømte til Brasil.

I kjølvannet av TV4s program valgte dronning Silvia å svare med en egen utredning som konkluderer at faren hjalp Wechsler. At dronningen ønsker å renvaske sin far, er menneskelig og forståelig, men spørsmålet er om det er gjort på bekostning av sannheten. Ifølge TV4s oppfølgingsprogram har dronningens rapport flere svakheter. Blant annet er den ført i penn av Erik Norberg som i kraft av å være sekretær i Kungliga Vitterhetsakademien og én av fire kabinettkammerherrer ved slottet, er i en uforsvarlig nær relasjon til oppdragsgiveren.

Ingrid Lomfors, dosent i historie ved Göteborgs universitet, etterlyser en uavhengig kommisjon, helst internasjonal med kunnskap om tysk og brasiliansk krigshistorie. I mangel av kontekstuell analyse kaller Lomfors utredningen for ren og skjær historieforfalskning. Ana Maria Dietrich, forsker i Sao Paulo tilbakeviser dronningens påstand om at det var vanlig å være medlem av nazipartiet, slik Silvia senere vedkjenner at faren var. Dietrich forteller at av de 80.000 tyskerne som bodde i Brasil på 1930-tallet var kun 3,5 prosent medlem av nazipartiet.

Videre kan det i dronningens rapport virke som om Wechsler og hans familie var fornøyd med transaksjonen rundt overtagelsen av fabrikken, ettersom de ikke ba om erstatning etter krigen. Christoph Kreutzmüller ved Humboldt-universitetet utdyper bildet ved å tilføye at mulighetene for å få erstatning var få ettersom fabrikken ble ødelagt. Et annet spørsmål dronningen og Norberg må stille seg, er om det kan tenkes at Wechsler ikke orket å kjempe til seg den erstatningen han ellers ville hatt krav på.

Å være barn av en nazist er ikke lett, men det fins ulike måter å håndtere det på. Hilde Schramm, født i 1936, er datter av Albert Speer, Hitlers favorittarkitekt og rustningsminister. Hun har viet livet sitt til å forstå og forsone seg med farens handlinger. Hun sier at barnet aldri bærer skyld for foreldrenes gjerninger. Først når man har tatt dette inn over seg fullt og helt, kan man bearbeide traumene. Ethvert angrep på den skyldige forelderen må barnet lære seg å skille fra seg selv. Dersom barnet opplever det som et angrep på seg selv og går i forsvar, noe som er forståelig, gjør barnet en feil. Det er denne feilen den svenske dronningen gjør.

På 1990-tallet opprettet Schramm tiltaket Zurückgeben (gi tilbake) der midler tildeles kvinner som formidler jødisk kunst og kultur i Tyskland. Fondet er finansiert gjennom salg av kunst som Schramm arvet etter sin far. Kunst som i sin tur var plyndret fra jødene. Schramm sier at vi alle bærer et ansvar for historieformidlingen, også dronningen. Hun applauderer dronningens vilje til å etterforske sin fars fortid, men sier det er viktig at fagfolk gjør jobben og at hensikten må være å finne sannheten, ikke tildekke den.

Kunnskapen vi kan få fra og om krigen er fremdeles stor. Professor Per Ole Johansen på Institutt for kriminologi ved Universitetet i Oslo har gransket flere hundre norske politifolks innsats under krigen. Mange av dem slapp ustraffet unna sin deltakelse i utryddelsen av de norske jødene. Han mener det må være på tide å få luftet ut i politiet. Denne uken begynte NRKs dokumentarserie Nasjonens skygge om Jens Christian Hauge. Kanskje vil vi da få belyst hvilken rolle han spilte i frifinnelsen av Knut Rød, politisjefen som var øverste ansvarlig for jødiske nordmenns skjebne. Fremdeles er det nye sannheter å bringe frem og gamle myter å avlive. For hver gang det skjer, kommer vi et skritt videre. Som når den anerkjente kreftforskeren Sophie Fosså velger å fortelle om sine foreldres nazimedlemskap i Tyskland under krigen, om hvordan moren siden innrømmet sin skyld og gikk sin botsgang, og hvordan hun selv ikke har følt skyld, men skam.

I historien om dronning Silvias far hadde hun hatt en gyllen anledning til å styrke sin posisjon som monark ved å fremstå som et moderne, sannferdig menneske som ønsker å oppnå reell innsikt, erkjennelse og forsoning. Hun om noen kunne trådt frem, tatt en Stoltenberg og bedt om unnskyldning, for som Stoltenberg selv sa; «Det er aldri for sent å gjøre noe riktig.» Det er fremdeles mange der ute som trenger å høre slike ord fra mennesker i maktposisjoner, ikke minst i Sverige der mange shoa-overlevere havnet.

Nina F. Grünfeld
Filmskaper og skribent

Mer fra Debatt