KUNNSKAPSPOLITIKK
Kristian Gundersen går i Morgenbladet 20. april i rette med humaniora under tittelen «Angst for kunnskap», idet han mener at det tittelen angir kjennetegner de historisk-filosofiske fagene. Gundersen har ofte viktige innsikter, og han har selvsagt rett i at «skal man forstå mennesket er all kunnskap relevant». Hans råd er enn videre å legge «positivismestriden» til side.
Jeg er ikke uenig i disse forskningspolitiske rådene, og mener det er all grunn til å følge dem. Men hvor godt treffer Gundersens kritikk av de humanistiske disiplinene? Det er grunn til å påpeke at både «hjernevask»-debatten og positivismestriden i Norge i liten grad hadde med humanioras forskning å gjøre.
Den første dreide seg i stor grad om kunnskapsrelasjonene mellom ulike samfunnsvitenskaper, mellom deler av psykologisk forskning (blant annet evolusjonær psykologi) og deler av sosiologisk forskning. Skjervheims anti-positivistiske arbeider og positivismestriden dreide seg i hovedsak om samfunnsvitenskapenes kunnskapsgrunnlag og metodeproblemer.
Situasjonen i norsk forskning er at store forskningsdisipliner i humaniora – lingvistikk, historie et cetera – har drevet sitt forskningsarbeid ganske uavhengig av disse mediedebattene, og har vært blant forskningsdisiplinene i Norge med høy internasjonal anerkjennelse.
De er nå havnet i budsjettmessig krise blant annet på grunn av budsjettvedtak som Gundersen fra sin posisjon ikke har argumentert mot, og som gjør at det nå er stor fare for at man flytter ressurser bort fra forskningsfelt med sterkere internasjonal anseelse enn fagene som ressursene etter hvert kommer til gode. Blant de budsjettmessige vinnerne de senere år er samfunnsvitenskapene og for så vidt også Gundersens eget fag.
Olav Gjelsvik
Senter for studier av rasjonell, språklig og moralsk handling, UiO