Å være eller ikke være

HF-klemma

Fire fag er overstreket med rødt i den slående illustrasjonen over to dobbeltsider i Morgenbladet 6. januar: japansk, nordisk, lingvistikk og teatervitenskap. Undertegnede representerer teatervitenskap og er altså direkte truet av nedskjæringene.
    Dermed leser mine kolleger og jeg selvfølgelig alt tilgjengelig stoff om saken, både i pressen og i universitetenes interne saksdokumenter, vi deltar selv i debatten, stiller spørsmål og skriver høringsuttalelser. Men vi har fortsatt problemer med å forstå den pågående prosessen. Hvem er det egentlig som avgjør de truede fagenes skjebne: instituttet, fakultetet – eller det nasjonale fakultetsmøtet?
    Vårt eget fags være eller ikke være blir altså vurdert, kommentert og behandlet på alle disse nivåene, med gjennomgående referanser til et fjerde nivå: en såkalt SAK-utredning som er iverksatt av det nasjonale fakultetsmøtet. Alle sakspapirer blir sendt i omløp fra det ene nivået til det andre og det tredje og deretter tilbake igjen. Først i løpet av våren skal det formelt fattes en endelig beslutning – visstnok av dekanen og fakultetsstyret. Dekanen har imidlertid presisert at det er instituttets prioriteringer som primært skal følges. Dermed er vi altså tilbake på det første nivået, og hva er da hensikten med de mange møtene og høringsrundene?
    I et intervju i Morgenbladet 13. januar viser statsråd Tora Aasland også til SAK-prosjektet, som skal fremme samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon i universitets- og høyskolesektoren. Disse begrepene virker jo positive og hensiktsmessige, men i praksis dreier det seg fortrinnsvis om nedleggelse av fagområder ved et eller flere universiteter. «Det er jo ingen vits i å tilby alt alle steder», uttaler Tora Aasland til avisen. Men så enkelt er det faktisk ikke, for fagmiljøene har ulik profil: teatervitenskap i Oslo skiller seg for eksempel klart fra teatervitenskap i Bergen, og dermed utfyller de to miljøene hverandre i et nasjonalt perspektiv.
    I dagens situasjon er det likevel blitt et spørsmål om «hvem som skal ut», og man skulle tro slike avgjørelser måtte baseres på vurderinger av fagenes egenart og resultater, slik SAK-utredningen legger opp til. Vår egen erfaring er imidlertid at den avgjørende faktor er det enkelte fakultetets økonomi – det gjelder å spare lønnsutgifter. Hvis noen av de ansatte nærmer seg aldersgrensen eller fratrer sin stilling av andre årsaker, griper ledelsen sjansen til innsparinger, selv om det innebærer utradering av et helt fag. «Vi må ta avgangene der de kommer», skriver dekan Trine Syvertsen i sitt innlegg Morgenbladet 20. januar, med henvisning til situasjonen for nordisk språk ved UiO. Her gjelder det reduksjon av et fag, ikke nedleggelse som i teatervitenskaps tilfelle. Uansett fremgår det av dekanens innlegg at alle beslutninger om nye ansettelser i langt høyere grad enn tidligere er preget av de økonomiske forholdene ved instituttene og fakultetet. Samtidig er det et faktum at adskillige stillinger vil bli besatt også i disse trange tider, uten at kriteriene for slike prioriteringer er særlig klare.
    Det er først i den siste tidens debatt at de økonomiske argumentene er blitt formulert åpent av institutt- og fakultetsledelsen, også i forbindelse med teatervitenskap som er vårt særlige anliggende. Før dette har studentene og de ansatte vært gjennom en langvarig og frustrerende prosess, med urovekkende tiltak og innskrenkninger fra ledelsens side, fulgt opp av misvisende informasjon om fagets fremtid.
    Vi vil oppfordre til større åpenhet og redelighet i kommende prosesser som gjelder nedskjæringer eller utradering av fag ved HF eller andre fakulteter. Nå ser det ut til at hele SAK-prosessen og alle redegjørelser og høringsuttalelser som er skrevet av studenter, ansatte og sentrale aktører i scenekunstfeltet, har vært spill av tid og krefter.
    I Morgenbladets store artikkel fra 6. januar illustreres de økonomiske problemene ved henvisning til de mange vitenskapelige stillingene som nødvendigvis må skjæres bort på grunn av den såkalte HF-klemma. For Oslos vedkommende er det tale om ca. 60 årsverk i løpet av en tiårsperiode, fra 2005 til 2016, ifølge forskningsdekan Einar Lie. Det hadde vært interessant å få frem tilsvarende tall for de administrativt ansatte, som jo skal lønnes fra de samme budsjettene, både på fakultets- og instituttnivå.
Live Hov
Professor i teatervitenskap, UiO