Debatt

26. novembers plass

Plassen bør kalles 26. novembers plass.

DEN JØDISKE PLASS

Etter at statsminister Jens Stoltenberg ba om unnskyldning for at deportasjonen av jødene kunne skje på norsk jord, har både Aftenposten og Morgenbladet debattert hvilket navn vi skal gi plassen nede ved kaia der minnesmerket med de tomme stolene symboliserer tragedien. Minnesmerket er plassert der 532 jøder ble samlet av norsk politi, hird og norske frontkjempere og deportert til Auschwitz den 26. november 1942. Ordren kom riktignok fra tyske myndigheter, men ble utført av norske tjenestemenn. Det har kommet frem flere forslag om navn på plassen som Ruth Maiers plass, de tomme stolers plass og nå sist Morgenbladets: Den jødiske plass.

Forslaget om Ruth Maiers plass har vekket reaksjoner i det jødiske miljøet i Norge. Daglig leder av Jødisk Museum i Oslo, Sidsel Levin skrev i Aftenposten at «på så smertefull grunn som dette kan ikke Ruth Maier bære vår norske historie». Dette er et viktig poeng. Morgenbladets Alf van der Hagens begrunnelse for en slik plass var betimelig, mens forslaget om Den jødiske plass kan lett virke stigmatiserende.

De hendelsene som skjedde på kaia 26. november 1942, handlet ikke bare om jødene. Å redusere ofrene til deres etno-religiøse opphav – en posthumt seier for den nazistiske ideologi, vil derfor bli feil og det vil løsrive hendelsene fra moderne norsk historie. Hendelsene kunne ikke ha skjedd med jødene alene. Tragedien skjedde fordi norsk politi, hird og frontkjempere arresterte og tvang jødene om bord på Donau. Før hendelsene var jødene norske statsborgere, bosatt i Norge, og det var Norge som ikke greide å beskytte dem og stilte seg på samme side som overgriperne under Shoah.

Det blir feil å redusere deportasjonene til noe jødisk – noe som angår en minoritet. Deportasjonene angår oss alle. Deportasjonen av jødene 26. november 1942 var en global hendelse som angår ofre, overgripere, en stille majoritet/tilskuere, Oslos befolkning den dagen, Oslos befolkning i dag og marginalt: motstandsbevegelsen. Ved å kalle en så smertefull grunn for Den jødiske plass begrenses hendelsene til å gjelde ofrene, samtidig som en skjuler nordmenn og den norske stats ansvar. Dessuten tar en bort årsakssammenhengene og historiske prosesser forut og samtidig med deportasjonene.

Da president Jaques Chirac ba om unnskyldning til de franske jødene for fransk deltakelse i Shoah allerede i 1995, holdt han en symboltung tale ved å henvende seg både til jøder og det franske folk. På den måten synliggjorde talen skammen ved at man ikke hadde greid å ta bedre vare på jødene.

Selv om Norge ikke har noen tradisjon for å kalle opp gater og plasser etter datoer, bør likevel plassen kalles 26. novembers plass. 26. novembers plass etter den skammens dato da Donau satte ut på sin skjebnefylte ferd mot Stettin og videre til Aushwitz-Birkenau med 532 jøder fra Norge.

Nicolas Schwaller
PhD kandidat, Oslo-Paris

Mer fra Debatt