Visse kognisjoner er deler av relasjoner.
Psykologi
I Morgenbladet har det vært en interessant presentasjon av og debatt om kognitiv terapi. Slagordene i presentasjonen og noen av påstandene i debattinnleggene kan imidlertid lede til misforståelser av hva kognitiv terapi dreier seg om. Misforståelsene er uheldige fordi de legger oppkonstruerte begrensninger på kognitiv terapi og tilslører likheter og forskjeller mellom terapiretninger. Én misforståelse dreier seg om feilslutningen fra at tanker er sentrale i kognitiv terapi til at en i denne terapiformen utelukkende ser tanker som opprettholdende årsaker til psykiske problemer. En annen misforståelse er at kognisjon er noe adskilt fra emosjon og relasjon.
Kognitiv terapi ses best som en strategi for å frembinge kunnskap om psykiske problemer og hvordan disse kan avhjelpes. Da Beck ba den kvinnelige pasienten reise seg fra divanen, forlot han også strategien å anta a priori at psykiske problemer har sin kilde et annet sted enn der de fremtrer, for eksempel i skjulte indre konflikter. I stedet begynte han å utforske problemets fenomenologi, det vil si alle personens reaksjoner knyttet til problemet: tanker, følelser, kroppsfornemmelser, adferd og oppmerksomhet. Dette er opphavet til kognitiv terapis strategi for å utvikle terapimodeller for bestemte problemer:
1. Finn først hva som er sentrale tanker knyttet til problemet, for eksempel sosial angst. Disse tankene er oftest overdrevne og uhensiktsmessige i forhold til den ytre situasjonen.
2. Finn ut fra det som fremtrer av øvrige reaksjoner – oppmerksomheten, følelsene, og adferden – hva som gjør at personen ikke naturlig får avkreftet sine negative tanker dagliglivet. Eksempelvis finner en at personer med sosial fobi retter oppmerksomheten mot indre angstfølelser når de blir engstelige og dermed går glipp av hvordan andre faktisk reagerer på dem.
3. Lag en plan for hvilke av disse opprettholdende reaksjonene en kan søke å endre for best å få til en endring av problemet. Hos personer med sosial fobi kan det være naturlig å starte med å vende oppmerksomheten utover.
I denne strategien inngår en vedvarende vitenskapelig undersøkelse. Ved inngående intervjuer og laboratorie- og kliniske eksperimenter testes sammenhengene i modellen og effekten av den.
I en slik fenomenorientert og empirisk strategi er det ikke noe som hindrer en fra – når minner fra tidligere situasjoner fremtrer – å fokusere disse. Et eksempel er mobbeerfaringer i barndommen hos personer med sosial fobi. Denne strategien er heller ikke til hinder for å se at hos noen kan problemer være knyttet til at personen svinger mellom ulike tilstander, opplever seg ustabil og blir forvirret om egen identitet. I det hele tatt er denne systematiske strategien ikke til hinder for å analysere og behandle sammensatte problemer; tvert imot er det vel her den kan være mest nyttig.
I noen av innleggene antas uholdbare skiller mellom kognisjon, emosjon og relasjon. Mot slike absolutte skiller må det fremheves at emosjoner innbefatter en viss type kognisjoner, nemlig en vurdering av hendelser i forhold til ens ønsker og mål. Ved sosial angst frykter en hendelser som medfører at ens ønske om ikke å bli nedvurdert av andre frustreres. Ved depresjon tror en at en ikke kan nå sine mål overhodet.
Det er nettopp slike emosjonelle kognisjoner og øvrige emosjonelle reaksjoner som fokuseres i kognitiv terapi. Likeledes er visse kognisjoner deler av relasjoner. Da Beck ba kvinnen reise seg fra divanen, flyttet han også fokus fra episoder utenom terapien til frykttankene som hun hadde her-og-nå i forholdet til Beck.
I stedet for å konstruere kunstige skiller mellom kognitiv terapi og andre terapiretninger er det langt mer fruktbart å drøfte kognitiv terapi som en strategi for utvikling og testing av terapimodeller.
Asle Hoffart
Seniorforsker ved Modum Bad
og professor i psykologi
ved Universitetet i Oslo
Les også sak på side 12