Menneskerettigheter
Er sosiale og økonomiske rettigheter menneskerettigheter? Professor Jens Saugstad ønsker å sette velferdsrettighetene i FNs menneskerettighetserklæring på tiltalebenken (4. mars). Jeg kritiserte hans argumenter (11. mars), og han har svart på mine innvendinger (18. mars). Plassen tillater ikke at føljetongen fortsetter med stadig mer utførlige svar i disse spaltene. Det er likevel nyttig å avklare hva vi nå er uenige om.
Vi er enige om at en rettferdig stat som fortjener oppslutning, må ivareta flere behov eller interesser som alle innbyggere har – «naturlige rettigheter». Men på flere punkter er det vanskeligere å slutte seg til Saugstad. Han begrunner kritikken sin med at det er nyttig og forsvarlig å skille mellom to slags slike naturlige rettigheter – et skille han mener å finne i europeisk naturretts-tradisjon: Menneskerettigheter er «negative» krav til alle andre om å unnlate å gjøre noe – så som ikke å drepe hverandre. Den andre kategorien er «positive» naturlige rettigheter. De er blant annet krav til politiske myndigheter om å bidra til å ivareta økonomiske og sosiale grunnbehov. Om denne siste kategorien mener Saugstad at det bare er borgere i velorganiserte statssamfunn som har slike naturlige velferdsrettigheter, og at slike «statsborgerrettigheter» er krav som bare gjelder blant andre medborgere og deres myndigheter.
Minst fire spørsmål forblir ubesvart, slik jeg ser det: 1) Hvorfor har alle mennesker negative menneskerettigheter i egenskap av å være personer, mens andre, positive, naturlige rettigheter kun er krav mellom borgere og/eller mot deres myndigheter i velorganiserte stater? 2) Hvordan trekker Saugstad dette skillet: Er eiendomsrett og politiske rettigheter det ene eller det andre? 3) Hvordan begrunner Saugstad at et slikt skille mellom negative menneskerettigheter og andre positive naturlige rettigheter tilsier at de første har normativ forrang? 4) Sett at (no)en europeisk(e) naturrettstradisjonen(er) gir svar på 1, 2 og/eller 3: Hvorfor skal vi av den grunn forkaste dagens mer utbredte bruk av uttrykket «menneskerettigheter» – som også omfatter enkelte «velferdsrettigheter»?
Gode svar på det siste spørsmålet er kanskje at vi kan forbedre noen av disse naturrettstradisjonene på måter som også overbeviser oss. Jeg deltar gjerne i slike forbedringsforsøk sammen med Saugstad, ikke minst fordi slike teorier kan gi nyttige kritiske og konstruktive perspektiver på dagens menneskerettighetsregimer. Jeg mistenker at slike forbedrede filosofiske teorier lar oss fortsette å betrakte noen velferdsrettigheter som menneskerettigheter. Men Morgenbladets spalter og lesernes tålmodighet blir kanskje for kort til å fortsette dette viktige arbeidet her.
Andreas Føllesdal
Professor i politisk filosofi ved Norsk senter for menneskerettigheter, UiO